Finn fem feil og vinn en ПОБЕДА!

N O V E L L E

finn fem feil ii GAZ-M20 Pobeda, 1952

«Ukjent kjøretøy knuste rute hos J.P. Jensens Kolonial natt til mandag,» lød hovedoverskriften i den lille lokalavisen. Den var ledsaget av et grovt rasterert sort-hvittbilde av fasaden til J.P. Jensens Kolonial med et stort hull i mesteparten av vinduet. Dessuten kunne man på bildet se kolonialhandler J.P. Jensens egen, personlige fasade – også denne med et hull av betydelig størrelse måpende i midten av øverste etasje. Artikkelen kunne videre opplyse følgende:

«Det var et trist syn som møtte kolonialhandler Jens Petter Jensen på Tjæretønna i morges da han kom for å låse seg inn i butikken sin klokka åtte. I løpet av natten hadde noen knust den store ruta i butikkens fasade og forvoldt skadeverk på grunnmur, karmverk, hyller og en søyle som befinner seg ca. en halv meter innenfor vinduet.
«Det ser ut som om noen har dundret inn vinduet med bil og havnet med forhjulene og halve fronten over kanten på grunnmuren og stoppet mot søylen her,» sier Jensen og peker på store hakk i betongen, ødelagte varehyller og knust lykteglass på gulvet sammen med restene av hans egen vindusrute.
«Jeg har ikke fått full oversikt over varebeholdningen i alt rotet, men foreløpig ser det ikke ut som det mangler stort. Det har i hvertfall ikke vært for vinnings skyld at noen har vært her. Det eneste jeg ser er vekk er en sixpack med øl. Eller så har de blitt overrasket og stukket av før de hadde tenkt.» «Og hvordan de har fått bilen løs fra muren og ned på asfalten igjen uten kranbil er jo et mysterium i seg selv,» legger kjøpmannen til.
Kjøretøyet var imidlertid forsvunnet da Jensen kom på jobb, og politiet etterlyser vitner som kan ha sett eller hørt noe.»

«Nabo hørte sinnsyk latter,» var neste overskrift, i litt mindre bokstaver denne gangen, for det var i grunnen en ganske edruelig avis.

«Avisen har snakket med butikkens nærmeste nabo på Tjæretønna, Gerd Bråtan, som bor ca. 300 meter sør for butikken. Hun kan fortelle at hun var våken ved halv tre-tiden i natt, og skal da ha hørt noe hun mener var en kraftig og ustoppelig latter et stykke unna. Bråtan sier hun ikke har hørt eller sett noen bil eller kollisjon, men latteren glemmer hun ikke.
«Det var som en gal manns hysteriske latter. Først hørtes det ut til å være en hel institusjon ute på tur, men så var det altså denne ene latteren som bare ikke kunne holde opp, selv etter at selskapet for øvrig hadde klart å roe seg. Det hørtes ut som det hadde klikka fullstendig for vedkommende, for å si det sånn,» sier Bråtan.
Gerd Bråtan sier hun er vant til litt av hvert, og derfor bare lukket vinduet og gikk og la seg igjen. Det er ikke kjent om episoden har noe med nattens hærverk hos J.P. Jensens Kolonial å gjøre.»

*

«Er det no’ lurt’a?» sa Ivar. «Vi sku’kke bare la’n stå her te i morra i hvertfall, da?»
«Tull, det er kjempelurt,» sa Kasper. «Det er nå det er lurt. Men du kommer jo til å være i tvil og tenke to ganger over om du skal eller ikke skal trekke pusten neste gang det blir på tide, og vi kan godt vente med å fløtte Pobeda’n til du er helt klar, men det kan jo ta år, så gå nå i hvertfall inn til gubben og sett på en termos med kaffe mens jeg gjør Potemkin seilklar.»

Gorkovsky Avtomobilny Zavod, bedre kjent under forkortelsen GAZ, hadde de produsert Ford på lisens siden 1929, og det var Ford Model B som var forbildet da fabrikken startet produksjonen av GAZ-M1 i 1932. En rekke ulike modeller så dagens lys de neste årene, og det var i 1946 at GAZ lanserte sin ultramoderne sedan, M20 Pobeda. «Seier,» betyr det på norsk. Jajamen.
Kasper og Ivar hadde mekka i to dager på 52-modellen de hadde overtatt etter Ivars gamle kommunistonkel for å få den i tilstrekkelig kjørbar stand til å flyttes hjem til Kasper for videre mekking. Og nå var klokka snart to på natta, og Pobedaen var i kjørbar stand, påsto Kasper. Jo, kjørbar, i en velvillig, teknisk definisjon av ordet, var den vel faktisk, mente Ivar. Han smakte litt på tanken på en halvtime eller førti minutters tur innover mot sentrum fra onkelens gård i månelys høstnatt i den kjørbare bilen, og måtte si seg enig; det var et utmerket tidspunkt for lav flukt i Pobeda. Det var en vakker natt, og veien for seg sjøl ville de også garantert ha, og det var sikkert like greit, i og med at det hadde vist seg før at mye som virket som en helt naturlig ting og en god idé for Kasper og Ivar, ikke nødvendigvis alltid gjorde det for alle andre. Men alle andre var definitivt ikke ute nå.

*

Lensmann Stein Stølen syntes det var på høy tid å gi seg. Både på helt kort og noe lengre sikt. Han nærmet seg pensjonalderen, og hadde ment å trappe ned litt på turnusen allerede for et år siden, men det hadde ikke virket så langt. Og hvordan klokka hadde rukket å bli så langt på natt, var mer enn han kunne begripe. Helvete, det blir ikke mye søvn nå heller, tenkte han.
Lufta ute var fremdeles behagelig temperert da han låste døra til det enkle kontorbygget bak seg og gikk mot bilen.
Han hadde ikke ligget på riksveien, retning nordover i mer enn ti minutter før han hørte en hissig lyd som nærmet seg fra et punkt lenger fremme på veien. En motor var det, så mye var sikkert, og på temmelig høyt turtall gikk den, for den bråkte aldeles infernalsk. Dessuten fikk den hysteriske motorlyden stadig konkurranse av en høy, skrapende jamring av ubestemmelig karakter. Hva er det nå da, tenkte Stølen og følte et øyeblikk at tidspunktet for å dra fra jobben typisk hadde vært elendig valgt; han burde dratt ti minutter før eller ti minutter senere, for nå kunne han banne på at det var et eller annet idiotisk i ferd med å skje, og at han ville bli en del av det bare fordi han var lensmann og tilfeldigvis var der akkurat da.

«Hva var’e jeg sa?» sa Kasper. «Detta går jo som en drøm, brutter! Sjenk meg en kopp kaffe, er’u snill.»
«Ta og demp farta littegranne, Kasper,» svarte Ivar mens han med tunga i munnviken og øynene omtrent i kryss strevde med en avansert presisjonsoperasjon for å få kaffen trygt over i koppen. «Ellers blir’e bare skvælping og søling her, og det ville værra veldig synd, for detta er Jamaica Blue Mountain-kaffen jeg kjøpte i Danmark i våres.»
«Ke? Har’u brygga det derre skvipet der nå igjen. Det er ikkeno’ spesielt med den derre kaffen der, det har jeg prøvd å banke inn i knotten din mange ganger, den er bare så svinedyr fordi de lager så lite av den. Det er vekstforholda, Ivar. Vokser bare littegranne på en spesiell flekk oppi fjellet der. Smaksmessig er’n en helt enkel og ganske pysete kaffe, vil jeg si. Men når vi kommer hjem skal vi ha oss en kopp Monsooned Malabar. Det er tjære for store gutter, Ivar.»

Som en drøm, som Kasper sa. Kjørbar? Ja. Som en drøm? Nå ja.

1. Én ting var nå det med gassen, at pedalen ikke virka og forgasseren var tjora fast med ståltråd på full guffe, liksom. Det var tross alt bare litt tåspitzgefühl og progressiv bruk av clutchen som skulle til for å regulere farta, sånn sett. Og den var det en del dødgang i, men den virka.

2. Men i tillegg så var det jo det at girkassa ikke var helt i toppform den heller. Det var mer sånn at Pobedaen, den sto og gikk i andre. Punktum, og sånn var det med den saken. Samme hva man gjorde med spaken, så sto Pobedaen i andre gir.

3. Bremser var det dessverre også heller dårlig med, men håndbrekket var helt fint.

4. Rattet var litt løst, det vil si at man lett kunne bli sittende med det mellom hendene i løse lufta hvis man dro det mot seg. Ingen grunn til å dra i rattet på den måten selvfølgelig, men det var nå i hvertfall litt løst.

5. Det samme gjaldt desverre også forsetet. Det var helt løst, og sto bare plassert inne i kupéen der det virket naturlig. Og både Kasper og Ivar var på hver sin måte estetikere, så det doble setet sto veldig harmonisk og pent og naturlig plassert. Men det var viktig å ikke lene seg tungt bakover i det, for da kunne man fort havne på rygg med knærne opp og føttene oppunder dashbordet, hvilket er særdeles upraktisk hvis man er fører av en bil som står og går i andre gir, på full gass, selv om man skulle være så heldig å få med seg rattet i det minste. Baksetet var nemlig ikke der i det hele tatt, så man stoppet ikke før man var helt nede på gulvet.

Men i det store og hele var det en praktfull bil, og Kasper og Ivar var i olympisk form og mente absolutt at de hadde kontroll på Pobedaen. Ikke minst Kasper, der han satt med en fast hånd på det litt løse rattet, den andre på brekket og venstre fot på clutchen, samt formidable mengder krøllete hår som lignet twistdotter med motorolje hengende fra eget hode ned i siktlinjen foran de vilt oppsperrede øynene. Kasper frydet seg.

«Nei du, altså.» Ivar himlet. Han satt rett i ryggen som en prest i det løse setet, og for ekstra sikring hadde han tatt et godt grep om håndtaket over døra. Han slurpet kaffe og fortsatte: «Blue Mountain er en helt spesiell og veldig fin smak. Men siden du aldri har hatt forstand på de subtile nyanser her i verden … Oi! Var det Stølen?»

*

Hva i svarteste granskauen, tenkte lensmann Stølen. Hvor kom det der fra? Det skittenbeige vraket måtte være minst femti år gammelt mente han, men tok da ikke høyde for den russiske kommuniststats noe sendrektige forhold til moderne industridesign. Sannheten var vel heller rundt femogtjue – tredve år. Og var det ikke de to håpløse skuffene, Kasper og Ivar, han mente å ha skimtet inni der? Hva gjorde de tvilsomme figurene ute midt på natta i en veteranbil som hørtes ut som støysenderen i Kiev på russiske kraftsportpreparater, og med kun ett svakt lys foran og ingen bak? Han hadde forsåvidt alltid hatt en viss sans for de to egenrådige typene, de var ikke av den verste sorten han visste i hvertfall. Mye kunne de nok alltids finne på som ikke var helt innenfor alle paragrafer, og da særlig visse deler av kostholdet var under enhver kritikk, mente lensmannen, men de var ikke kriminelle i den forstand, og gjorde sjelden noe som var til skade for andre enn dem selv. Men en pest og en plage var de uansett, når de kom rekende i en skraphaug, uten lys, men med lydnivået fra helvete, midt på svarte natta, og på den måten tvang ham til å forlenge ytterligere en allerede til bristepunktet strukket arbeidsdag.
Lensmann Stein Stølen sukket tungt, bremset kraftig ned og la inn en u-sving mens han med venstre hånd ut av vinduet festet ei blå, blinkende lampe på taket av Volvoen.

«Han snudde,» sa Kasper. «Artig.»
«Hva i hælvete gjør Stølen ute nå’a,» lurte Ivar. «Begynner ikke han å bli litt for gammal til å kjøre rundt og plage hederlige arbeidsfolk midt på natta.»
«Også akkurat i kaffepausa, da gitt,» flirte Kasper.
«Må’ru værra grei med gubben, da,» sa Ivar. «Stølen er ålreit, han. Faen Kasper, slutt å se så jævlig fnisete ut. Det er din skyld hvis jeg ler meg ihjæl nå.»
«Ja, ja, jeg er jo alltid grei jeg, da!» Kasper manøvrerte den støyende panserkrysseren inn mot avkjøringen til parkeringsplassen foran J.P. Jensens Kolonial på Tjæretønna, trykket clutchen enda lenger inn, slik at Pobedaen nå hørtes ut som et middels slipeverksted et øyeblikk før hylingen stilnet, motoren ble slukket og russeren sto stille.

pobeda_logo_1

«Fytti hælvete,» sa lensmann Stølen høyt til seg selv og parkerte den sivile Volvoen fem meter bak Pobedaen. Han lot døra ved førersetet stå åpen og gikk med irriterte skritt frem til kaptein og førstestyrmann på det fremmede fartøyet.
«Hva er dette for noe da, gutter?» En flammende rødme hadde begynt å bre seg på halsen til den magre, gråhårede lensmannen.
«Detta,» sa Kasper stolt, «er en Gass Emm Tjue Pobbeda.» Gliset gikk allerede nesten helt rundt nakken.
«Takk, jeg ser det. Og hva i svarte tror egentlig dere to kosmonautene at dere driver med i den Pobedaen midt på natta? Den bråker jo verre enn et sagbruk.»
«Den er bare in transit,» forsikret Kasper.
«Heisann lensmann, vi er bare på vei fra onker’n min og hjem te’ Kasper me’n,» la Ivar til. «Så da tenkte vi at det var det beste å kjøre om natta, sånn at vi ikke var til hinder eller bry for annen trafikk!» Han smilte fornøyd og så ut til å vente på et anerkjennende ord eller nikk fra Stølen.
«Fy faen for et vrak,» sa Stølen. «Det er jo faen meg hverken lys eller skilter på den.»
«Nei. Nei, du sier noe, lensmann. Det var jo mye derfor vi tenkte å kjøre om natta, da. Typisk nattbil, Pobbeda’n,» forklarte Kasper tålmodig. «Dessuten har den lys. Litt i hvertfall.»
«Den ser meg ut som en nattbil,» mumlet lensmannen irritert.
«Javel, men du så oss da du, i hvert fall, så ikke påstå at ikke Pobbeda’n har lys,» sa Kasper og blinket demonstrativt med det ene nærlyset som fungerte.
«Og om jeg ikke hadde sett dere, så kan jeg forsikre dere om at jeg hadde hørt dere! Høres jo ut som veiskrapa på tørr asfalt, den derre. Hopp ut, gutter. Jeg vil ta en nærmere titt på vidunderet.»
«Det er helt sikkert ikke nødvendig!» sa Kasper ivrig. Han så nesten ut til å være i ferd med å tisse i buksa av innestengt fnising.
«Jo, det er faen så sikkert at det er,» sa lensmann Stølen myndig. «Jeg tviler sterkt på at jeg kan la dere kjøre videre i denne vitsen av en bil. Uansett om den så bare skulle flyttes tvers over gata, skal den i det minste ha røde prøveskilter når det skjer. Og sånn generelt ser den jo rett og slett livsfarlig ut. Herregud, hva er det for noe feil inni hodene deres som tror at dette her er greit.»
«Men det er helt sant som Kasper sier,» sa Ivar. «Det er virkelig helt unødvendig å sjekke denna bilen nærmere.»
«Hold kjeft. Tror dere jeg er dum?» freste lovens lokale håndhever.
De to stuntførerne hadde begge nå pådratt seg alvorlige tilfeller av rødsprengte månefjes, og klarte med nød og neppe å la være å svare «ingen kommentar» på Størens ledende spørsmål. I stedet knep de leppene hardt igjen og ristet vilt på hodene. Så så de på hverandre et kort sekund og holdt på å sprekke, før de skjerpet seg kraftig, nikket til hverandre og spratt ut på hver sin side av Pobedaen.
«Redd for at jeg skal finne flere feil enn de jeg kan se med et halvt øye, eller? Ser ut som et mirakel at dere har kommet så langt i det hele tatt, jo.»
«Neida, jeg sier bare at det er helt unødvendig at du skal sjekke noe,» sa Kasper eplekjekt. «Det er nemlig hevet over enhver tvil at detta er en fullstendig uforsvarlig og potensielt livsfarlig doning som ikke har noe som helst på veien å gjøre.»
Han hadde lagt om tonen en smule og hørtes ut som noe i nærheten av en ansvarlig innbygger av kommunen som ikke går av veien for å hjelpe de lokale politimyndigheter i et knipetak en natt sent i august.
Ivar hadde på sin side stilt seg bredbent med hendene festet på hofta og gransket Pobedaen med blikket som om han så den for første gang, nå som streng inspektør hos biltilsynet, ristet langsomt på hodet og smattet skuffet; tsk, tsk, tsk.

Lensmann Stølen ble en smule forvirret av at det nå tilsynelatende hersket full enighet blant alle oppmøtte om at bilen var en skandale som det umiddelbart måtte settes en stopper for, og sveipet blikket fra Kasper til Ivar og tilbake på Kasper. De så ut som de nettopp hadde dømt en farlig russisk spion til døden, og nikket megetsigende og innforstått til lensmann Stein Stølen.
«Jaha. Men da er det bare å ta beina fatt den siste biten, gutter. Jeg får den taua inn i morra tidlig, og så får dere ta det derfra. Bøter er det vel ikke noe vits i å skrive ut til dere to uansett, tar jeg ikke mye feil, men jeg kan jo faen ikke la dere kjøre videre i den greia der i hvertfall.»
«Nei, Stølen, det kan du jo selvfølgelig ikke. Det ville helt klart vært tjenesteforsømmelse, og sånn kan vi jo ikke ha det,» sa Kasper og nikket ivrig nesten helt oppe i ansiktet på Stølen.
Stølen var på vei inn i Volvoen da Kasper rolig gikk og satte seg i førersetet på Pobedaen.
«Hei, hvor skal du?» ropte Stølen.
«Den kan jo ikke stå akkurat her da,» sa Kasper. «Skal bare fløtte’n opp på parkeringa foran sjappa. Ti meter rett fram, ok?»
Forbausende kjapt var lensmannen ute av Volvoen og borte og rev opp førerdøra på Pobedaen.
«Ut av bilen!» skrek Stølen.
Kasper kom ut av bilen.
«Hmm, ok … bilen bør flyttes til parkeringa der, det er forsåvidt fornuftig. Men dere to skal ikke gjøre det! Dere skal ikke kjøre en meter til i natt! Er det klinkende klart?»

Om det var på akkurat dette tidspunktet, eventuelt noe før, kanskje i det øyeblikket de stoppet Pobedaen, eller – gud forby at det er mulig – helt siden de dro fra gården, at både Kasper og Ivar visste, med sikkerhet hinsides rimelig tvil, temmelig nøyaktig hva som nå videre skulle komme til å skje, har vært diskutert gjentatte ganger i etterkant, og flere interessante teorier har vært kastet frem. Det som imidlertid er helt sikkert, er at det var nå de ikke klarte å holde igjen latterbrølet lenger. De lo og hikstet så tårene trillet. Lensmannen så fullstendig bortkommen ut der han sto, møtt av denne noe uortodokse responsen på hans embeds autoritet.

«Fy faen. For noen jævla gjøkunger,» sa han da han fikk summet seg.
Han var på vei inn i Pobedaen da Kasper plutselig slapp latteren og fikk talens bruk igjen og sa: «Hei, hvor skal du?»
«Jeg skal flytte det jævla vraket deres, selvfølgelig!»
«Nei, det må du ikke finne på, lensmann,» sa Kasper med en stor skepsisrynke melom øynene og ristet på hodet.
«Nei, det er virkelig ikke noen god idé!» sa Ivar, og trippet rundt på stedet hvil som en utålmodig unge.
«Og hvorfor skulle det plutselig ikke være en god idé nå?» sa Stølen irritert og smalt den tunge døra i.
«Fordi du strengt talt ikke er kvalifisert til å kjøre den bilen der,» gliste Kasper. «Det er nok langt over din kompetanse!»

*

Det var magiske ord. De var som en rød klut, og lensmann Stein Stølen visste med hele sin politikropp og sin politisjel at det var feil. At han ikke skulle kunne kjøre en hvilken som helst bil som de knotskallene der kunne kjøre. Helvete, så frekke i kjeften.
Men om den ikke hadde vært det før, var i hvertfall planen spikret nå:

Ok, that’s it. Bli ferdig med dritten, ikke hoppe ut av vraket for å overhøvle eller arrestere tullingene. Bare lukke igjen øra, flytte Pobeda og komme seg hjem.

Stølen trykket inn clutchen, og dro i girspaken på rattstammen til han mente han kjente at den sto i fri. Noe Pobedaen jo i virkeligheten slett ikke gjorde, da den som nevnt alltid sto i andre. Han holdt fortsatt clutchen inne, og gav moderat gass, trodde han, idet han vred tenningsnøkkelen rundt. Maskinen startet med et brøl som fikk Stølen til automatisk å slippe den uansett med hensikt fastlåste gasspedalen, og flytte høyrefoten over til bremsepedalen. Noe som jo dessverre ikke innvirket mye på turtallet, men det plutselige, hardere trykket med føttene mot clutchen, og nå samtidig mot den døde bremsepedalen, fikk det løse setet til å skli noen centimeter bakover. En fullstendig overraskende effekt for lensmann Stein Stølen, hvis venstre fot derfor et øyeblikk glapp clutchen. Da våknet Pobedaen med et rykk og et metallisk hvin. Det er ikke noen virkelig imponerende aksellerasjon i andre gir den tunge, russiske jernkonstruksjonen kan oppvise, men du verden, det holdt. Setet vippet brått baklengs, og lensmannen ble liggende å se opp i det grå taket og tviholde i det litt løse rattet han hadde fått med seg på vei bakover, mens Pobedaen skjøt ytterligere fart de siste meterne mot J.P. Jensens Kolonial.

Smellet kom hardt og i flere trinn.

Det første var da støtfangeren traff kanten på den kraftige grunnmuren nedenfor det store vinduet, men den skled nok nesten rett over, for det kom i hvert fall umiddelbart et nytt smell (smell to), da forhjulene traff den samme kanten og løftet hele forparten av bilen gjennom ruta til den stoppet av det tredje smellet, som var en søyle innenfor vinduet.

Da har vi ikke regnet med selve ruta, det smalt litt det også, men ikke så kraftig at det gjorde situasjonen nevneverdig mye verre for lensmannen.

Et fjerde smell, og da av en litt annen karakter, fant sted tidsmessig mellom smell to (hjul mot grunnmur) og smell tre (søyle), men inne i Pobedaen. Det var lensmann Stein Stølen som ble kastet fremover igjen fra liggende stilling på grunn av tregheten – av alle ting – når Pobedaen torpederte grunnmuren til J.P. Jensens Kolonial, og Stølen ble brettet sammen med rumpa innunder ved pedalene og hodet og beina litt lenger bak, fremdeles på rygg i et deformert sete.

Pobedaen ristet som i kramper av det stadig pågående forsøket sitt på å komme seg gjennom betongsøylen og hjem til Gorkij, og Stølen ristet av sinne og smerte, men mest sinne. Så ble han brettet ut igjen, idet han skled rolig bakover og ned i hattehylla. På grunn av tyngdekraften. Av alle ting.

Kasper og Ivar lo så de trodde hjertet skulle stoppe. Kasper kom seg tvikroket bort til Pobedaen og strakte en arm inn og slo av tenninga, og nappet til seg kaffetermosen. Han snøt seg, tørket tårene og kremtet, og fikk til slutt, med stor indre fryd, men dóg med noenlunde stø stemme og seriøst skuffet hoderysting, fremført sitt pedagogiske poeng: «Men Stølen, da. Jeg sa jo at det var over din kompetanse å kjøre denna bilen.»
Så kom Ivar rullende opp på siden av Pobedaen i lensmannens blinkende Volvo, og for sikkerhets skyld også i lensmannens lue, stanset bilen og hoppet ut, bøyde seg inn i Pobedaen, gjorde honnør og sa med sitt største smil: «God kveld, da vil vi gjerne få se vognkort og førerkort, takk!»

*

Lensmann Stein Stølen lå på ryggen inne i en utrangert GAZ-M20 Pobeda, 1952-modell, og verket i hele kroppen og lo som han ikke hadde ledd i hele sitt liv. Han lo og lo hysterisk, mens Kasper og Ivar ruslet bedagelig det siste stykket fra Tjæretønna og innover mot sentrum. Han bestemte seg der og da for at han nå skulle takke ja til den muligheten for å gå av med pensjon litt før tiden, med full godtgjørelse, som var blitt tilbudt ham i forbindelse med sammenslåing av noen enheter, og det med umiddelbar virkning – og lo enda mer.

*

«Jadda, det gikk jo helt suvverent!» sa Kasper. «Da blei vi kvitt den. Den va’kke helt trygg den pobbeda’n, vettu.»
«Nei, det skal værra sikkert. Var nok det beste at’n Stølen tok seg av den og fikk deponert den, ja. Ålreit fyr egentlig, Stølen. Vil du ha kaffe nå?»
«Ja, Stølen er dritålreit. Også dritålreit at bror hans kjører kranbilen, ‘a gitt. Er’e den derre jålekaffen din igjen, eller?»
«Ja.»
«Ja takk.»

. . .

Ⓒ 2014 Dik Taktér

kommenter diktakten

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s