Og bakom spiser kuene kaniner

B A R N E B O K

minobat ii

En dag der bakom hadde kuene begynt å spise kaniner.

Det var slett ikke på grunn av en situasjon preget av nød, selv om kaninene protesterer kraftig på akkurat dette punktet, og det ga ingen som helst evolusjonsmessig fordel – Ikke for oss heller, sier kaninene – da kuer, når sant skal sies, lett får vondt i opptil flere av magene sine, og raper stygt og føler seg oppblåst om natten av for meget kanin, og sånt er jo aldri noe evolusjonært sjakktrekk, for å si det på den måten.

Det var antagelig snarere en form for dekadanse. Eller det glade vannvidd. Eller begge deler. Men ikke nød. Kuene hadde nok av vanlig kumat.

Men kanin spiste de, og som regel altfor meget, og det er forsåvidt lett å forstå dem, sånn i utgangspunktet, for kanin kan utvilsomt være en riktig delikatesse hvis man vet hvordan man håndterer den; får den til å slutte å hoppe, får av den hode og labber og pels og sånt, og riktig så grådige og forslukne ble kuene fort også, når de først hadde fått smaken på kanin og blitt slagkuer. Så det ble mye magetrøbbel. Kuer er jo heller ikke alltid så opptatt av detaljene i tilberedningsfasen som mange andre kanin-gourméter, og dette kan selvfølgelig ha bidratt til ytterligere problemer med fordøyelsen.

kanindød kaninEn annen litt uheldig effekt av kanininntaket, var at kuene ble gale. Det vil si, de ble vel ikke gale akkurat, men det var voldsomt som de rautet på en Dr. Creutzfeldt-Jakob, sårt og desperat rautet de – han er vel veterinær antagelig, eller veteri-nokså-nær, i hvert fall – mens de ravet rundt i enga og glefset etter de små kaninene, og forsøkte å få dem til å slutte å hoppe. Og det var i grunnen det lengste kuene strakk seg i retning av fancy–schmancy, kokkefaglig triksing og fiksing med maten før fortæring. De var vel strengt talt ikke engang alltid så nøye med hvorvidt det faktisk egentlig var helt og fullstendig slutt på hoppingen heller, hvis de først fikk litt kanin mellom tennene.

Eller, det kan eventuelt ha vært omvendt, altså at kuene stort sett ventet til etter at de hadde blitt gale, eller i hvert fall skaffet seg psykiske utfordringer, med å begynne å spise kaniner, men dette blir egentlig litt som spørsmålet om det var egget eller baconet som kom først, etc. Og kuenes tunge emosjonelle og intellektuelle motbakker, og ikke minst mageondet, ble uansett i hvert fall ikke bedre av kanindietten.  Og så rautet de altså på Dr. Creutzfeldt-Jakob.

Nuvel. Det skal nok mer enn bare én Doktor Dyregod til for å avhjelpe en situasjon som har kommet såpass ut av kontroll som denne hadde. Og ikke engang han dukket noensinne opp. Så det ble å raute for døve ører, drøvtygge kaniner og plages og pines av alle sine vonde mager, uten noen som helst form for dyremedisinfaglig assistanse for kuenes vedkommende. Noe utpreget vakkert syn ble dette i grunnen aldri, noe som bekreftes fra kaninhold.

*

Oppskrift på
~ KANIN I FLØTE ~

Et servéringstips for fersk kanin, som dessverre nesten bare enkelte heldige kalver har fått gleden av å prøve, er å bruke fløte.

For kalvers del gjøres dette ved at man tar rennafart gjennom havnehagen, sikter trynet inn mot nærmeste kaninhull, pløyer seg fremover og så dypt det går, mens man stadig gir full gass og jafser i seg det som måtte være av kanin nede i hullet i farten. Slik slipper man som kalv også den besværlige hoppingen etter kaninene i gresset, altså tilbehøret. Hopping i tilbehøret er ikke regnet som særlig god bordskikk.

Videre løper man bort til kumamma eller nærmeste –tante, tar et grepa sugetak i en spene eller to med munnen og svelger kaninen(e) ned med en god klunk kuvarm råmelk.

Fun Fact: Det har hendt at en og annen frekk røver av en okse i en diskrét og lynrask manøver har lurt til seg en og annen fløteslurp fra en og annen jursprengt, kaningumlende ku også, men dette vil vi ikke uten videre oppfordre andre stuter til å forsøke seg på, hvor fristende det enn måtte føles. Man skal være en usedvanlig freidig og rutinert sjarmør for å komme unna med denslags.

Men poenget er: En velvoksen (og ofte høygravid) kanin kan fort gå litt trått ned halsen på en liten kalv, uansett hvor kjøttsulten og jævlig kalven eventuelt måtte være, så litt fløte passer derfor godt til denne retten. Velbekomme!

*

En som heller ikke var spesielt fornøyd når kanin ble den nye mattrenden i fjøset, var revemikkelen. Han mente seg å ha en form for hevd på kaninjakt, og likte dårlig at kuene gikk ham i næringen, så og si. Kuenes kommentar til dette, i den grad de sa særlig mye annet enn «møø» og «Dr. Creutzfeldt-Jakob! Dr. Creutzfeldt-Jakob!», var at revemikkelen bare kunne passe sin egen hale, og at de ellers godt kunne spise opp ham også, hvis han skulle være frekk i kjeften, og ikke var seig og smakte tran, og at hvis han derimot var seig og smakte tran, kunne de alltids trampe på ham i stedet, under et av kaninforspisnings-mageknipene sine. Da gikk det gjerne rimelig tøft for seg ute på enga uansett. Trampe på ham, og praktisk demonstrere hvordan kudiarré fungerer.
Og slik gikk det til at revemikkelen forsto at det det sikkert egentlig var kaniner nok til alle, og særlig til kuene.

*

kanindød kuPå grunn av de før nevnte evolusjonært lite fordelaktige aspektene ved denne kanindrøvingen, har nå både kuer og kaniner nesten dødd ut; den nest siste kua hopper temmelig klossete rundt etter en av de femten siste kaninene mens hun rauter på Dr. Creutzfeldt-Jakob på full styrke, kaninene på sin side har begynt (og, siden de er i ferd med å dø ut: også snart sluttet) å spise hundevalper (med en særlig preferanse for mops, puddel og dvergdachs). Halvfordøyde, og til og med enkelte fremdeles krampeaktig hoppende kaniner innsauset i kumagesaft, samt annet assortert mageinnhold fra åpningene i begge ender av de syke kuene velter rundt over alt, og det hele er i grunnen blitt et forferdelig søl og rot.

Men man kan ikke lage omelett uten å knuse egg, som Kamerat Stalin sa. Og kanin er, eller var, såpass godt at man aksepterer gjerne litt rot innimellom for å kunne nyte den. Kuene gjorde i hvertfall det. Kaninene er noe mer usikre på denne prioriteringen, og hundevalpene er for små til å ha medbestemmelsesrett i slike saker, så dem vet man ikke så meget om standpunktet til. Man har rett og slett ikke sjekket det. Og nå har snart kaninene spist dem opp, så det finner vi aldri ut heller. Men søte var de nå i hvert fall.

* * *

I morgen kveld skal du få høre om hvordan det gikk til da krokodillen ble kirurg.

Natti-natti, sov godt.

SISTE:

«Og bakom spiser kuene kaniner» var ment som første bok i vår planlagte ti-binds barnebokserie.
Herværende forfatter har nå imidlertid fått beskjed fra sin redaktør i Falsum Forlag AS, etter hennes gjennomlesing av «Og bakom spiser kuene kaniner», om at hele barneserien dessverre er droppet av forlaget, og at de øvrige historiene derfor ikke engang trenger å skrives.

Hun sa vel forsåvidt litt mer også, men knapt noe som burde ha interesse for våre lesere, slik vi vurderer dette. Makan.

Følgende ni planlagte barneboktitler skrinlegges derfor fra forfatterens side som følge av nazi-kvasi-psykolog-forlagsredaktør-pms:

  • Da krokodillen ble kirurg
  • Pappas flasker og pappas bil
  • På låven henger det mye rart
  • Mor bak masken
  • En uheldig dag i pølsefabrikken
  • Lillesøster er bare i veien
  • Den lille boka om: Én fyrstikk
  • Den lille boka om: Hvorfor noen barn ligner mer på naboen enn på pappaen sin
  • Den lille boka om: Borgerkrig

 

Vi beklager til alle som har forhåndsbestilt hele serien. Ikke får dere tilbake pengene heller.

. . .

Ⓒ 2019 Dik Taktér

kommenter diktakten

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s