Åndledd

imageedit_3_4305749949

ÅNDLEDD

Virkeligheten,
politisk og økonomisk
graviterer den
stadig mot midtpunktet
på en skala
mellom Storebrors propaganda
og Lillemanns paranoia

Skalaen,
en krøllete linje
en krusedull
hvis troverdighet
og sannsynlighet
minker eksponensielt
fra null
ut mot hver ende

lettlest krusedull

Resten
vet vi ikke mye
sikkert om

Grensesnittet
er bare
glitter og stas
og guddommelig blår
i øya på folk

Ren øyensfryd
og ren kvalme
– et relativt
velment tilbud om
et handlingsrom
for den frie vilje

Ei tynn lefse av
en lettlest-utgave
for enkle sjeler
av biblioteket
i Alexandria
fra Reader’s Digest

Men vi er nå
engang her
og vi øver oss
og armbåndshjertet
sitter alltid på
den venstre handa

. . .

Ⓒ 2019 Dik Taktér


Vedr. glitter og stas og guddommelig blår i øya på folk:

Mer om dette kan man finne HER.

 

Vedr. «Skrivesperre:_»

Det meldes fra relativt informert hold om at utgivelsen av det lenge annonserte syv bind store faglitterære verket «Skrivesperre:_» av diktakts rediktør Dik Taktér nok en gang er utsatt på ubestemt tid av ikke nærmere oppgitte årsaker.

Dette selvfølgelig til dyp skuffelse for utallige andre ikke-skrivende, som nå lenge har håpet at forløsningens time snart ville være her, i form av en avklarende og terapeutisk effektiv avhandling fra eksperthold.

– I kølsvarte, dette her blir det jo aldri noe greie på! skal Taktér ha uttalt i en fortrolig kommentar, i det han krøllet sammen et ubeskrevet A4-ark og kastet det rutinert i søppelkurven utenfor stamkaféen sist onsdag.

Denne informasjonen er foreløpig ubekreftet. Våre tanker går til de nærmeste.

calvin and hobbes writers block

. . .

Som nærobservatør på daglig basis må jeg nesten få nevne at det kanskje ikke er så merkelig at rediktør Taktér ikke klarer å løsne en skrivesperre, all den tid han ikke har forstått hva det faktisk er. Jeg bare nevner det.

–synden

 

Flyktig moro

Etter en rask sjekk på Wikipedia for å se hva det der står om kleskoder for bryllup, har rediktoratet i dag gleden av å videreformidle en usedvanlig smidig og fin formulering.

Vi siterer:

«Bryllupsgjester skal ikke heller bære sorgantrekk, for også ved sorg skal gleden dominere, om enn bare kortvarig, under bryllupet.»

Ja, absolutt. Selv om det for mindre berusede gjester bør synes opplagt at det ved ekteskapsinngåelsen legges til rette for en langvarig sorg eller to, behøver man jo ikke la det ødelegge festen. Hverdagen kommer tidsnok, og vil utvilsomt by på andre og nesten like gode anledninger til å bære sorgantrekket.

kontinental sorgekjole 1901

Chic’e sørgekjoler, Wien ca. 1901

Folk får barn: Reproduktiv ABC for rasjonelle

I forbindelse med at visse i rediktoratets bekjentskapskrets forholdsvis nylig har ligget, unnskyld, lagt seg til avkom for annen gang, og dessuten i utgangspunktet lenge har vært åpne om at de på prinsipiell basis går sin egen og menneskehetens fremtid temmelig pessimistisk i møte, har kritiske, og ikke overraskende, barnløse røster selvfølgelig sjofelt nok forsøkt å konfrontere de nybakte foreldre med det tilsynelatende paradoksale i kombinasjonen av en grunnleggende mangel på fremtidstro, og tross dette faktisk allikevel velge å produsere nye barn, som jo vil måtte leve i denne på forhånd antatt lite hyggelige fremtiden.

Vi føler at vi har et visst relevant erfaringsgrunnlag, og kan med en gang slå fast at dette egentlig, mer enn å være et egentlig paradoks, handler om forventningene, som blir noe urealistiske når man insisterer på å betrakte fenomenet med den typen strengt logiske briller. I det følgende vil vi derfor forsøke å klargjøre hvorledes dette med avl og oppdrett egentlig henger sammen. Og det har ikke mye med rasjonelt fjøsstell å gjøre, det er sikkert.

solsikke«Hvor udgangspunktet er galest,» osv. Det vil i utgangspunktet aldri passe veldig godt for det vestlige, moderne mennesket å få barn. Det er det ikke tid eller økonomi til, og det har i grunnen ikke passet veldig godt på flere generasjoner.

Les videre

Ut av komfortsonen

M I S F O R S T O P P E L S E

Det trengs ikke spesielt livlig fantasi for å forestille seg en verden der ute som minner en del om bevissthetens verden. Men det ville være veldig interessant dersom noen kunne tenke seg å se etter om det faktisk forholder seg slik i virkeligheten.

noe der ute der inne
Illustrasjon: plethrons.com

Én liten, syltynn en kan umulig skade

M I S F O R S T O P P E L S E

Hvis man ikke blir frisk av homeopatisk medisin, har man sannsynligvis bare ikke tatt lite nok.

NB!
Likevel er det viktig å aldri redusere medisinstyrken etter egen vurdering. Man må alltid rådføre seg med homeopat ved ytterligere fortynning for å unngå alvorlige helseskader eller respirasjonsstans og død som følge av kritisk underdose.

homeopathic dilution duck transp
Illustrasjon: Funky Duck

Og bakom spiser kuene kaniner

B A R N E B O K

minobat ii

En dag der bakom hadde kuene begynt å spise kaniner.

Det var slett ikke på grunn av en situasjon preget av nød, selv om kaninene protesterer kraftig på akkurat dette punktet, og det ga ingen som helst evolusjonsmessig fordel – Ikke for oss heller, sier kaninene – da kuer, når sant skal sies, lett får vondt i opptil flere av magene sine, og raper stygt og føler seg oppblåst om natten av for meget kanin, og sånt er jo aldri noe evolusjonært sjakktrekk, for å si det på den måten.

Det var antagelig snarere en form for dekadanse. Eller det glade vannvidd. Eller begge deler. Men ikke nød. Kuene hadde nok av vanlig kumat.

Men kanin spiste de, og som regel altfor meget, og det er forsåvidt lett å forstå dem, sånn i utgangspunktet, for kanin kan utvilsomt være en riktig delikatesse hvis man vet hvordan man håndterer den; får den til å slutte å hoppe, får av den hode og labber og pels og sånt, og riktig så grådige og forslukne ble kuene fort også, når de først hadde fått smaken på kanin og blitt slagkuer. Så det ble mye magetrøbbel. Kuer er jo heller ikke alltid så opptatt av detaljene i tilberedningsfasen som mange andre kanin-gourméter, og dette kan selvfølgelig ha bidratt til ytterligere problemer med fordøyelsen.

kanindød kaninEn annen litt uheldig effekt av kanininntaket, var at kuene ble gale. Det vil si, de ble vel ikke gale akkurat, men det var voldsomt som de rautet på en Dr. Creutzfeldt-Jakob, sårt og desperat rautet de – han er vel veterinær antagelig, eller veteri-nokså-nær, i hvert fall – mens de ravet rundt i enga og glefset etter de små kaninene, og forsøkte å få dem til å slutte å hoppe. Og det var i grunnen det lengste kuene strakk seg i retning av fancy–schmancy, kokkefaglig triksing og fiksing med maten før fortæring. De var vel strengt talt ikke engang alltid så nøye med hvorvidt det faktisk egentlig var helt og fullstendig slutt på hoppingen heller, hvis de først fikk litt kanin mellom tennene.

Les videre