B A R N E B O K

En dag der bakom hadde kuene begynt å spise kaniner.

Det var slett ikke på grunn av en situasjon preget av nød, selv om kaninene protesterer kraftig på akkurat dette punktet, og det ga ingen som helst evolusjonsmessig fordel – Ikke for oss heller, sier kaninene – da kuer, når sant skal sies, lett får vondt i opptil flere av magene sine, og raper stygt og føler seg oppblåst om natten av for meget kanin, og sånt er jo aldri noe evolusjonært sjakktrekk, for å si det på den måten.

Det var antagelig snarere en form for dekadanse. Eller det glade vannvidd. Eller begge deler. Men ikke nød. Kuene hadde nok av vanlig kumat.

Men kanin spiste de, og som regel altfor meget, og det er forsåvidt lett å forstå dem, sånn i utgangspunktet, for kanin kan utvilsomt være en riktig delikatesse hvis man vet hvordan man håndterer den; får den til å slutte å hoppe, får av den hode og labber og pels og sånt, og riktig så grådige og forslukne ble kuene fort også, når de først hadde fått smaken på kanin og blitt slagkuer. Så det ble mye magetrøbbel. Kuer er jo heller ikke alltid så opptatt av detaljene i tilberedningsfasen som mange andre kanin-gourméter, og dette kan selvfølgelig ha bidratt til ytterligere problemer med fordøyelsen.

En annen litt uheldig effekt av kanininntaket, var at kuene ble gale. Det vil si, de ble vel ikke gale akkurat, men det var voldsomt som de rautet på en Dr. Creutzfeldt-Jakob, sårt og desperat rautet de – han er vel veterinær antagelig, eller veteri-nokså-nær, i hvert fall – mens de ravet rundt i enga og glefset etter de små kaninene, og forsøkte å få dem til å slutte å hoppe. Og det var i grunnen det lengste kuene strakk seg i retning av fancy–schmancy, kokkefaglig triksing og fiksing med maten før fortæring. De var vel strengt talt ikke engang alltid så nøye med hvorvidt det faktisk egentlig var helt og fullstendig slutt på hoppingen heller, hvis de først fikk litt kanin mellom tennene.

Les videre →

N O V E L L E

GAZ-M20 Pobeda, 1952

«Ukjent kjøretøy knuste rute hos J.P. Jensens Kolonial natt til mandag,» lød hovedoverskriften i den lille lokalavisen. Den var ledsaget av et grovt rasterert sort-hvittbilde av fasaden til J.P. Jensens Kolonial med et stort hull i mesteparten av vinduet. Dessuten kunne man på bildet se kolonialhandler J.P. Jensens egen, personlige fasade – også denne med et hull av betydelig størrelse måpende i midten av øverste etasje. Artikkelen kunne videre opplyse følgende:

«Det var et trist syn som møtte kolonialhandler Jens Petter Jensen på Tjæretønna i morges da han kom for å låse seg inn i butikken sin klokka åtte. I løpet av natten hadde noen knust den store ruta i butikkens fasade og forvoldt skadeverk på grunnmur, karmverk, hyller og en søyle som befinner seg ca. en halv meter innenfor vinduet.
«Det ser ut som om noen har dundret inn vinduet med bil og havnet med forhjulene og halve fronten over kanten på grunnmuren og stoppet mot søylen her,» sier Jensen og peker på store hakk i betongen, ødelagte varehyller og knust lykteglass på gulvet sammen med restene av hans egen vindusrute.
«Jeg har ikke fått full oversikt over varebeholdningen i alt rotet, men foreløpig ser det ikke ut som det mangler stort. Det har i hvertfall ikke vært for vinnings skyld at noen har vært her. Det eneste jeg ser er vekk er en sixpack med øl. Eller så har de blitt overrasket og stukket av før de hadde tenkt.» «Og hvordan de har fått bilen løs fra muren og ned på asfalten igjen uten kranbil er jo et mysterium i seg selv,» legger kjøpmannen til.
Kjøretøyet var imidlertid forsvunnet da Jensen kom på jobb, og politiet etterlyser vitner som kan ha sett eller hørt noe.»

«Nabo hørte sinnsyk latter,» var neste overskrift, i litt mindre bokstaver denne gangen, for det var i grunnen en ganske edruelig avis.

Les videre →

N O V E L L E

søndag 4. august, kl. 13.58

Han hadde vært mye dårlig i den store hagen som gutt. De uendelige sommerettermiddagene med gult lys og lange skygger hadde alltid vekket en uro, en verkende utålmodighet i ham. Og denne stumme, tomme ensomheten. I tillegg var nesten alle voksne inne og spiste eller hvilte, de andre ungene gjorde kanskje lekser eller så på tv. Bjørnar savnet dem heller aldri, men han savnet ofte å være som dem, ha det som dem.

Det flate skog- og åkerlandskapet i den lille romeriksbygda var en gyllen ørken mellom syv og ti, og Bjørnar hadde alltid kjempet mot tomheten i verden og kvalmen inni seg til kvelden og mørket kom. Han kunne alltids sykle en runde for å prøve å beskjeftige seg en stund med noe mer konkret, men tilbake i hagen ble det gjerne noen vonde timer i skyggen av epletreet uansett. Før solnedgang strakte skyggen seg helt frem til det vestvendte kjøkkenvinduet, der han så ofte hadde kunnet se moren rammet inn i den hvitmalte firkanten som utgjorde en åpning mot det som fantes og det han ønsket fantes der inne.

Ofte hadde han håpet at denne følelsen tilhørte en drøm, og at noen ville komme og vekke ham. Han visste ikke da at det var verdens store, felles ensomhet han så gjennom varme(disen, badet i en farge som om alt lys i verden strålte gjennom en av de gule, bølgete glassfiberplatene de hadde satt opp som solskjerm på to og en halv side av verandaen.

Heller ikke visste han da at han skulle komme til å ta epletreets skygge med seg ut av Leirsund og gjennom livet, men det var hans skygge, og han gjorde det.

Men Bjørnar visste det nå. Og han visste hva mer det var; nå visste han at dette var sannhetens lys. I dette lyset var frøet blitt sådd, og i dette lyset hadde det spiret og vokst i ham. Det sies at man alltid finner frem der man lekte som barn. Det sies også at barndommens gate alltid kjenner en igjen. Bjørnar fant lett frem, men han følte seg ikke gjenkjent.

Han kunne se en bevegelse bak glasset i kjøkkenvinduet i det han slang høyrebeinet over sykkelen og trillet stående på én pedal de siste to metrene frem til porten. Det duftet intenst av bjørk, klippet gress og morens nyperoser. Les videre →