Og bakom spiser kuene kaniner

B A R N E B O K

minobat ii

En dag der bakom hadde kuene begynt å spise kaniner.

Det var slett ikke på grunn av en situasjon preget av nød, selv om kaninene protesterer kraftig på akkurat dette punktet, og det ga ingen som helst evolusjonsmessig fordel – Ikke for oss heller, sier kaninene – da kuer, når sant skal sies, lett får vondt i opptil flere av magene sine, og raper stygt og føler seg oppblåst om natten av for meget kanin, og sånt er jo aldri noe evolusjonært sjakktrekk, for å si det på den måten.

Det var antagelig snarere en form for dekadanse. Eller det glade vannvidd. Eller begge deler. Men ikke nød. Kuene hadde nok av vanlig kumat.

Men kanin spiste de, og som regel altfor meget, og det er forsåvidt lett å forstå dem, sånn i utgangspunktet, for kanin kan utvilsomt være en riktig delikatesse hvis man vet hvordan man håndterer den; får den til å slutte å hoppe, får av den hode og labber og pels og sånt, og riktig så grådige og forslukne ble kuene fort også, når de først hadde fått smaken på kanin og blitt slagkuer. Så det ble mye magetrøbbel. Kuer er jo heller ikke alltid så opptatt av detaljene i tilberedningsfasen som mange andre kanin-gourméter, og dette kan selvfølgelig ha bidratt til ytterligere problemer med fordøyelsen.

kanindød kaninEn annen litt uheldig effekt av kanininntaket, var at kuene ble gale. Det vil si, de ble vel ikke gale akkurat, men det var voldsomt som de rautet på en Dr. Creutzfeldt-Jakob, sårt og desperat rautet de – han er vel veterinær antagelig, eller veteri-nokså-nær, i hvert fall – mens de ravet rundt i enga og glefset etter de små kaninene, og forsøkte å få dem til å slutte å hoppe. Og det var i grunnen det lengste kuene strakk seg i retning av fancy–schmancy, kokkefaglig triksing og fiksing med maten før fortæring. De var vel strengt talt ikke engang alltid så nøye med hvorvidt det faktisk egentlig var helt og fullstendig slutt på hoppingen heller, hvis de først fikk litt kanin mellom tennene.

Les videre

Finn fem feil og vinn en ПОБЕДА!

N O V E L L E

finn fem feil ii GAZ-M20 Pobeda, 1952

«Ukjent kjøretøy knuste rute hos J.P. Jensens Kolonial natt til mandag,» lød hovedoverskriften i den lille lokalavisen. Den var ledsaget av et grovt rasterert sort-hvittbilde av fasaden til J.P. Jensens Kolonial med et stort hull i mesteparten av vinduet. Dessuten kunne man på bildet se kolonialhandler J.P. Jensens egen, personlige fasade – også denne med et hull av betydelig størrelse måpende i midten av øverste etasje. Artikkelen kunne videre opplyse følgende:

«Det var et trist syn som møtte kolonialhandler Jens Petter Jensen på Tjæretønna i morges da han kom for å låse seg inn i butikken sin klokka åtte. I løpet av natten hadde noen knust den store ruta i butikkens fasade og forvoldt skadeverk på grunnmur, karmverk, hyller og en søyle som befinner seg ca. en halv meter innenfor vinduet.
«Det ser ut som om noen har dundret inn vinduet med bil og havnet med forhjulene og halve fronten over kanten på grunnmuren og stoppet mot søylen her,» sier Jensen og peker på store hakk i betongen, ødelagte varehyller og knust lykteglass på gulvet sammen med restene av hans egen vindusrute.
«Jeg har ikke fått full oversikt over varebeholdningen i alt rotet, men foreløpig ser det ikke ut som det mangler stort. Det har i hvertfall ikke vært for vinnings skyld at noen har vært her. Det eneste jeg ser er vekk er en sixpack med øl. Eller så har de blitt overrasket og stukket av før de hadde tenkt.» «Og hvordan de har fått bilen løs fra muren og ned på asfalten igjen uten kranbil er jo et mysterium i seg selv,» legger kjøpmannen til.
Kjøretøyet var imidlertid forsvunnet da Jensen kom på jobb, og politiet etterlyser vitner som kan ha sett eller hørt noe.»

«Nabo hørte sinnsyk latter,» var neste overskrift, i litt mindre bokstaver denne gangen, for det var i grunnen en ganske edruelig avis.

Les videre

Sidelys!

E S S A Y | F A G

Quotation-Marks-Close-Payroll-SolutionsPosisjoner i sikte!

Splitte mine DMX– og ArtNet-signabler! Skjøt mine beste strømskjøtekabler!
Her skal vi jaggu  – fra begge sider – ha fire dybder med lave profiler
vinkelrett inn her så spellera lider og rasler med sabler – de rett ut fortviler;
jo bedre de ser ut ved lysprøvetider, jo verre det rabler – og større jeg smiler!

  – lyrisk høystemt lyssetter

 

sidelys

 

1194989234414508160led_rectangular_h_green.svg.thumb  001▪Primolog

Sidelys er et nobelt og løfterikt ord

Herværende førsteoppdikter, rediktør, utskrevet diktator mm. bedriver disse oppdiktaktene, og hva som nå ellers skjer rundt her, primært som en uavvergelig følge av hvordan dette hodet fra naturens side opererer når det ikke tvinges til noe annet, eller ingen ser det. En ren «hobby», eller tvangslidelse på godt og ærlig norsk.

Men når det kommer til mer nesten ordentlig arbeid (vi snakker fremdeles om ting langt inne i den relativt suspekte kunst– og kultursektoren her, så visse forbehold må tas mht. dette med ordentlig arbeid) – eller i hvert fall aktivitet som det i stor grad betales honorar for, og hvor det dessuten etableres visse eksterne forventninger til pålitelighet og lojalitet til prosjektet så lenge det pågår – er det, som noen av diktakts lesere vet, scenelyssetting som er aktiviteten; altså lyssetting av teater, dans, konserter mm. – det meste som kan forekomme på en scene hvis vaktmesteren ikke følger ordentlig med. Og i denne fasen av livet: nesten utelukkende på prosjekter i ganske liten målestokk – eller i hvert fall lokalt basert, ofte knyttet til kommunalt og privat barne– og ungdomsarbeid og den ikke-kommersielle kultursektoren generelt, hvori opptatt kulturskolene i et par andre kommuner i distriktet, i tillegg til min egen hjemkommune.

Og det er fra dette stå– eller sittestedet – typisk bak spakene på lysbordet på en teknisk ganske liten og enkel produksjon, kanskje litt, eller kanskje langt uti avantgarden – eller ikke, men derimot med de mest naturlige avantgardistene av alle; unga, i hovedrollene – og uansett ganske ofte med litt for lite av alt, bortsett fra det som teller; fryd og forventning, prestasjonsangst, premiérenerver og dugnadsånd – at jeg fremfører denne langsangvinske hyllest til sidelys.

Les videre

Epletreets skygge

N O V E L L E

wiretreets skygge

søndag 4. august, kl. 13.58

Han hadde vært mye dårlig i den store hagen som gutt. De uendelige sommerettermiddagene med gult lys og lange skygger hadde alltid vekket en uro, en verkende utålmodighet i ham. Og denne stumme, tomme ensomheten. I tillegg var nesten alle voksne inne og spiste eller hvilte, de andre ungene gjorde kanskje lekser eller så på tv. Bjørnar savnet dem heller aldri, men han savnet ofte å være som dem, ha det som dem.

Det flate skog- og åkerlandskapet i den lille romeriksbygda var en gyllen ørken mellom syv og ti, og Bjørnar hadde alltid kjempet mot tomheten i verden og kvalmen inni seg til kvelden og mørket kom. Han kunne alltids sykle en runde for å prøve å beskjeftige seg en stund med noe mer konkret, men tilbake i hagen ble det gjerne noen vonde timer i skyggen av epletreet uansett. Før solnedgang strakte skyggen seg helt frem til det vestvendte kjøkkenvinduet, der han så ofte hadde kunnet se moren rammet inn i den hvitmalte firkanten som utgjorde en åpning mot det som fantes og det han ønsket fantes der inne.

Ofte hadde han håpet at denne følelsen tilhørte en drøm, og at noen ville komme og vekke ham. Han visste ikke da at det var verdens store, felles ensomhet han så gjennom varme(disen, badet i en farge som om alt lys i verden strålte gjennom en av de gule, bølgete glassfiberplatene de hadde satt opp som solskjerm på to og en halv side av verandaen.

Heller ikke visste han da at han skulle komme til å ta epletreets skygge med seg ut av Leirsund og gjennom livet, men det var hans skygge, og han gjorde det.

Men Bjørnar visste det nå. Og han visste hva mer det var; nå visste han at dette var sannhetens lys. I dette lyset var frøet blitt sådd, og i dette lyset hadde det spiret og vokst i ham. Det sies at man alltid finner frem der man lekte som barn. Det sies også at barndommens gate alltid kjenner en igjen. Bjørnar fant lett frem, men han følte seg ikke gjenkjent.

Han kunne se en bevegelse bak glasset i kjøkkenvinduet i det han slang høyrebeinet over sykkelen og trillet stående på én pedal de siste to metrene frem til porten. Det duftet intenst av bjørk, klippet gress og morens nyperoser. Les videre

Gul kamfer

E S S A Y

(Klagesang, aldersbestemt klasse 50+ m/ forbehold)

kamfen mol

Det omfattende, mildt sagt forkastelige fysiske og mentale forfall vi i mer nøytrale vendinger kaller å eldes – og strengt talt mener jeg at denne anklagen også må gjelde for hele det i overkant morbide konseptet kalt tid – er en ren og skjær, sjofel svindel. En forferdelig dårlig spøk er det, og slett ikke hva man burde kunne forvente av tilværelsen anno 2017. Fornem konjakk eldes. Utsøkt treskurd eldes. Eldes er bra. Men folk? Folk eldes da for pokker ikke, folk blir bare sjuke og dauer til slutt av for mye tid, det er det folk gjør. Det kan drøye ut, heter å bli gammel, men er ikke det samme som å eldes, som høres fint ut. Gammel høres bare ut som fornavnet til gammel og skjemt.

Nøyaktig hvor skjemt eller sjuke folk kan bli før de er ferdig med å være gamle og dauer, er for øvrig blant de ting jeg har tenkt å si litt om her. Når de allerede misvisende nøytrale vendinger så skal forsøke å gi tid og menneskelig forfall et slags ytterligere falskt anstrøk av en viss anstendighet der det egentlig bare finnes elendighet, føyer man pinadø gjerne til floskelen «med verdighet» også. Eldes med verdighet, forstår du. Hipp hurra.

Jeg skriver i det følgende så langt jeg orker om dette begredelige temaet – mens jeg fremdeles er i stand til å skrive, og før jeg sikkert tvinges av kroppen til å ta tidlig kvelden på grunn av Kolsheimers sykdom og skriveprolaps, og hva det nå ellers er kroppen får når man bare blir gammel og skjemt nok, og hodet derfor også plutselig gjenoppdager både selvbedragets edle kunst og forlengst avsvergede sukker- og terpenoidvarer.

For ikke før har man kommet såpass langt på livets landevei at man endelig er på et punkt hvor det faktisk føles litt mer naturlig, i hvert fall innen rekkevidde, å greie å dempe de aller mest animerte uttrykkene for ungdom og dumhet som lenge pleide å være karakteristisk for herværende oppdikters personlighet og adferd, så blir man temmelig uforberedt kastet inn i nok en vanskelig omstillingsprosess for å komme à jour med det forvirrende faktum at man plutselig igjen har en kropp, med alt dette kan medføre. Støtt og stadig viser det seg at denne kroppen absolutt skal ha et ord med i laget, gjerne det siste ordet forsåvidt, og aller helst i de mest upraktiske sammenhenger – og like støtt og stadig er jo tydeligvis dette alltid bare for å minne sin beboer på effektive måter om at den ikke er femti lenger, den heller. Og vel så det. Pokker ta. Les videre