På inspiraktiv sjalusi gjengir diktakt et utvalg personlige favorittdikt og tekster av store mestre, såvel som av mindre kjente husguder som har lyktes med å legge et gullegg. Sjalusien er selvfølgelig kun en talemåte for nesgrus beundring; inspirasjonen er derimot ektefølt inntil jubel og tårer. Mye her var nok selve målet med å finne opp språket.
¶ Det er vel ikke pent gjort mot andre diktere å la J. W. von Goethe få begynne stafetten, men egentlig er det bare et forsøk på å legge lista så høyt at man kan gå oppreist under den med rak rygg. For øvrig er det jo bare å skjerpe seg.
Johann Wolfgang von Goethe
To sjeler bor det i mitt eget bryst,
og de er skilt til mine dagers ende.
Den ene henger som en sugekopp
ved denne verden som den helt begjærer;
den annen hever seg fra støvet opp
mot høye aners himmelsfærer.
Kilde: Faust I (1808), Utenfor byporten
Norsk oversettelse: André Bjerke
. . .
– Et monumentalt verk om mennesket på kun førti ord.
¶ All diktning etter dette må betraktes som rene protesthandlinger. Og hvilken velsignelse at oversetteren selv var et geni. Jeg bøyer meg i støvet.
Inger Hagerup
Jeg tror
Jeg tror på mange ting. På blod. På ild
Jeg tror på stier hvor en kan gå vill
Jeg tror på drømmer som en hører til
I blinde går jeg. Led meg ikke hjem
La natten føre meg bestandig frem
Et sted i mørket står en dør på klem
Et sted på grensen mellom ånd og kropp,
et sted hvor selve tiden sier stopp
– der skulle vel mitt hjerte flamme opp ?
Hør ikke på meg. Alle mine ord
er farlige profeter, falske spor
Jeg er en ganske annen enn du tror
Kilde: Videre (1945)
. . .
– Jøss, det er jo meg.
¶ Jeg tror Inger Hagerup likte å være en gåte. Men den som kjenner sine egne rom og har et ærlig språk, kan kun et fåtall følge når hun taler som sannest om seg selv.
Jan Erik Vold
Dråpen
Dråpen
henger der
ikke
Kilde: Spor, snø (1970)
. . .
( … )
¶ Mer skal ikke alltid til i livet heller.
André Bjerke
Ordet du aldri sang
En dag er den formende makt
av klang i din stemme forbi,
Gikk du før du fikk sagt
ordet du kom for å si?
Ordet som bare er ett:
Sang du ditt levende funn?
Ordene blir så lett
for mange i menneskemunn.
De ventende strenger var spent,
og harpen var du og din jord.
Forløste du Guds instrument?
Sa du ditt ene ord?
Orfevs i verden: en kveld
så du at strengene sprang.
Kunne du tilgi deg selv
Ordet du aldri sang?
Kilde: En skrift er rundt oss (1966)
. . .
– Kunne nok ikke det, så vi jobber med saken, store høvding. Vi jobber med saken.
¶ Nå setter vi Bjerkes samlede inn på alle bibliotekene i hauger og lader, inn på universitetene, skolene, barnehagene, stortinget og børsen, leser dem høyt på tv og i radioen dagen lang og fyller alle avisene med dem, og så tar vi alt det andre rælet som er skrevet og tenkt her i verden og brenner det opp, og så blir verden et sannere og bedre sted etterpå, ok?
diktakt 