I forbindelse med at visse i rediktoratets bekjentskapskrets forholdsvis nylig har ligget, unnskyld, lagt seg til avkom for annen gang, og dessuten i utgangspunktet lenge har vært åpne om at de på prinsipiell basis går sin egen og menneskehetens fremtid temmelig pessimistisk i møte, har kritiske, og ikke overraskende, barnløse røster selvfølgelig sjofelt nok forsøkt å konfrontere de nybakte foreldre med det tilsynelatende paradoksale i kombinasjonen av en grunnleggende mangel på fremtidstro, og tross dette faktisk allikevel velge å produsere nye barn, som jo vil måtte leve i denne på forhånd antatt lite hyggelige fremtiden.

Vi føler at vi har et visst relevant erfaringsgrunnlag, og kan med en gang slå fast at dette egentlig, mer enn å være et egentlig paradoks, handler om forventningene, som blir noe urealistiske når man insisterer på å betrakte fenomenet med den typen strengt logiske briller. I det følgende vil vi derfor forsøke å klargjøre hvorledes dette med avl og oppdrett egentlig henger sammen. Og det har ikke mye med rasjonelt fjøsstell å gjøre, det er sikkert.

«Hvor udgangspunktet er galest,» osv. Det vil i utgangspunktet aldri passe veldig godt for det vestlige, moderne mennesket å få barn. Det er det ikke tid eller økonomi til, og det har i grunnen ikke passet veldig godt på flere generasjoner.

Men det kommer ikke sjelden faktorer inn som gjør at det blir født en og annen liten snørrfabrikk likevel: Det kan være ting som kombinasjonen av primitiv mannlig kjønnsdrift og en innebygget biologisk vekkerklokke hos hunkjønnet. Slike klokker har den effekten at når alarmen går av, våkner den slumrende forestillingen om at hun nå er fullt kapabel og veldig klar til både å klekke ut kyllinger, bygge og ominnrede rede – og gjøre yrkesmessig karriere samtidig de nærmeste årene. Her vil også fantasier om et lokalt mamma-felleskap i en pen ramme fra Bohus lett kunne integreres i ambisjonen.

Videre fra denne beslutningen går det to veier: Enten overtales mannen, via åpne og/ eller fordekte påvirkningsoperasjoner og over snittet sofistikert fysisk manipulering, til frivillig å bidra til forplantning, med de forpliktelser som måtte hefte ved dette i etterkant – eller hun «glemmer» å ta p-pillen, og herfra og til det er for sent er det bare medvind og raka vägen hem. Bestillingen er lagt inn. Opplyste lesere kjenner grunnprinsippene for kjønnet formering fra før, så vi går ikke gjennom dette trinnet nå. Samme prinsipp gjelder forsåvidt også for bier og blomster, dersom noen skulle være interessert i sammenlignende biologi. Resultatet er åkkesom at folk får barn.

«… blir tidt resultatet originalest.» Så, etter uker, måneder og et par år i hormonell ubalanse, ammetåke, søvndeprivasjon, tidsklemme og ødelagt kropp og karriere, er hunnen så mentalt og fysisk nedslitt at dømmekraften er så som så, og den biologiske klokkens gjøk spretter i slike situasjoner ofte frem igjen, og påstår at det hele sikkert blir mye bedre med en unge til, forstår du. Jada. Ko-koo.

Prosedyren gjentas. Resultatet er at folk får flere barn.

Og nå er vi fremme der nevnte forventninger burde vært realitetssjekket. Som vi ser av alt og hver eneste detalj ved de prosesser som har frembragt alle disse barna folk får: Ikke ett sekund har logikk, rasjonalitet eller fornuft fått lov å styre, enn si ha ett eneste ord med i laget i sakens anledning. Folk bare får barn. For kjønnsbalansens skyld får jeg legge til at mannen ikke er fritatt for medansvar for situasjonen. Han er et lett bytte og kan bare holde kjeft. Noe kona hans da også sikkert er vant til at han gjør hvis hun ber pent om det.

Så kommer et annet viktig poeng: Det viser seg etter hvert at barnas primære funksjon er å drive foreldre fra vettet i bekymring for barnas fremtid. I tillegg til å få voksne til å føle seg gamle, selvfølgelig. Voksne, særlig gamle og skjemte voksne, har til alle tider sett klokkeklart i kaffegruten at verden står foran undergangen, og at den oppvoksende slekt dessverre mangler grunnleggende kunnskaper om bøting av garn og alle andre livsnødvendigheter og ting som overhodet kan tenkes å ha noen nytteverdi. De lærer ingenting på skolen nå til dags, og det har de da heller aldri gjort. Dette gjelder enten vi snakker om adelige barn som skal gå på kostskole og arve jorden, renovasjonsteknikerens barn som ligger på sotteseng, helt blå i ansiktet, og sulter i hjel og har for kort kabel til den nye spillkontrolleren, eller middelklassens vandrende knekkebrød med kaviar som står foran deflasjonskollaps.

Og heller ikke her har fornuften noensinne fått spesielt mye spillerom, da denne evnen til å fremkalle uendelig og velbegrunnet bekymring hos foreldre, som sagt ligger iboende i barn.

Vi kan altså konkludere med at fornuften i slike saker er overmannet og uskadeliggjort i en knipetangmanøver av dobbelt irrasjonalitet: Foreldrenes evne til å pådra seg avkom, helt uten å oppleve noen dissonans mht. fremtidsbekymringene, for hannens del evt. evnen til å være et lett bytte, og altså barns medfødte evne til å fremkalle ytterligere fremtidsbekymring, som i sin tur påvirker det aller meste i tilværelsen – bortsett da fra akkurat det å ikke la det være til hinder for å produsere enda flere barn.

Vi bare nevner det. Lykke til med oppdragergjerningen, og husk at man alltid skal behandle alle barna like urettferdig, så ingen vokser opp og tror at de er noe spesielt, for kølsvarte.

. . .

Ⓒ 2016 Dik Taktér