¶ rediktoratet har igjen vært på den mørke baksiden av månearkivet fra fortiden og fisket frem en tekst vi ikke tidligere har publisert her på diktakt, denne gang et betimelig varsku vi skrev i 2016. Da problemet bare synes å ha vokst seg enda mer omfattende siden dengang, har vi kommet til at det nå er nødvendig å bidra til å sette det tydeligere på agendaen.

KLADDEFØRE

I disse tiltagende terrortider finner herværende rediktør dessverre, ubeskjedent nok, å måtte rippe opp i egne meritter fra livet som frivillig beskytter av offentlig ro og orden, for å kunne slå i bordet med håndfaste, selvopplevde eksempler på et stadig økende problem som våre store mediehus ikke vier nok oppmerksomhet. Vi snakker om et skikkelig kladdeføre i bygatene.

Når det gjelder mote, er det jo slik at ikke alle har like utviklet og selvstendig smak, og sort er jo forsåvidt alltid et noenlunde trygt valg hvis man er i stilmessig tvil. Selv følger vi litt med på moten; vi ser oss av og til over skulderen for å sjekke om den nærmer seg, men det gjør den strengt talt sjelden.

Men: En sub-trend under temaet «sort» har nå bredt om seg i en slik grad at det oppstår komplikasjoner i det offentlige rom. Altså, sort. En ting er nå fargen. Sort er jo … sort, og variasjonen i nyanser er særlig liten når det gjelder sort, det er bare sånn det er. Men snittet, da? Må det også være så inn i kølsvarte likt? Det blir utrolig lett misforståelser når folk absolutt skal ha så kliss like uniformer. Vi røsket for eksempel i aller beste mening effektivt burkaen av en islamist på Oslo City rett før jul i fjor. «Terrorist!», brølte vi. «Morder!» Men så viste det seg altså at det bare var en ganske alminnelig ninja, gitt. Ikke bra. Sorry for den, altså. Gode venner vi nesten ikke kan annet enn å stole på, har dessuten mer enn hintet om at vi, mest sannsynlig i forbindelse med akutte intoksikasjonstilfeller, skal ha antastet på omtrent samme måte, minst ett, muligens tre-fire eldre Frognerfrue-type fruentimmere på vei fra begravelsen til den enes skipsreder, samt priorinnen på Sta. Katarinahjemmet (inne på cella) – og én domprost med sin gamle, sorte sydvest dradd litt for langt ned i pannen en ruskeværsdag. Domprosten – commando style, og uten kjolen – var for øvrig et såpass beklagelig skue at vi nok må si at vi fremdeles mener at akkurat den kjolen, den skal sitte på. Alltid. Det hjelper ikke å peke på korgutter og byens løse fugler, og si «jammen, hvordan …». Den skal sitte på. Punktum. Frognerfruene vil vi ikke engang snakke om.

Men vi må finne en bedre løsning på dette her. Alle kan ikke være spøkelseskladden. Ikke samtidig. Det går ikke. Makan.

. . .

Ⓒ 2016 Dik Taktér