Gul kamfer

E S S A Y

(Klagesang, aldersbestemt klasse 50+ m/ forbehold)

kamfen mol

Det omfattende, mildt sagt forkastelige fysiske og mentale forfall vi i mer nøytrale vendinger kaller å eldes – og strengt talt mener jeg at denne anklagen også må gjelde for hele det i overkant morbide konseptet kalt tid – er en ren og skjær, sjofel svindel. En forferdelig dårlig spøk er det, og slett ikke hva man burde kunne forvente av tilværelsen anno 2017. Fornem konjakk eldes. Utsøkt treskurd eldes. Eldes er bra. Men folk? Folk eldes da for pokker ikke, folk blir bare sjuke og dauer til slutt av for mye tid, det er det folk gjør. Det kan drøye ut, heter å bli gammel, men er ikke det samme som å eldes, som høres fint ut. Gammel høres bare ut som fornavnet til gammel og skjemt.

Nøyaktig hvor skjemt eller sjuke folk kan bli før de er ferdig med å være gamle og dauer, er for øvrig blant de ting jeg har tenkt å si litt om her. Når de allerede misvisende nøytrale vendinger så skal forsøke å gi tid og menneskelig forfall et slags ytterligere falskt anstrøk av en viss anstendighet der det egentlig bare finnes elendighet, føyer man pinadø gjerne til floskelen «med verdighet» også. Eldes med verdighet, forstår du. Hipp hurra.

Jeg skriver i det følgende så langt jeg orker om dette begredelige temaet – mens jeg fremdeles er i stand til å skrive, og før jeg sikkert tvinges av kroppen til å ta tidlig kvelden på grunn av Kolsheimers sykdom og skriveprolaps, og hva det nå ellers er kroppen får når man bare blir gammel og skjemt nok, og hodet derfor også plutselig gjenoppdager både selvbedragets edle kunst og forlengst avsvergede sukker- og terpenoidvarer.

For ikke før har man kommet såpass langt på livets landevei at man endelig er på et punkt hvor det faktisk føles litt mer naturlig, i hvert fall innen rekkevidde, å greie å dempe de aller mest animerte uttrykkene for ungdom og dumhet som lenge pleide å være karakteristisk for herværende oppdikters personlighet og adferd, så blir man temmelig uforberedt kastet inn i nok en vanskelig omstillingsprosess for å komme à jour med det forvirrende faktum at man plutselig igjen har en kropp, med alt dette kan medføre. Støtt og stadig viser det seg at denne kroppen absolutt skal ha et ord med i laget, gjerne det siste ordet forsåvidt, og aller helst i de mest upraktiske sammenhenger – og like støtt og stadig er jo tydeligvis dette alltid bare for å minne sin beboer på effektive måter om at den ikke er femti lenger, den heller. Og vel så det. Pokker ta.

Også er det psyken da; innsiden av den kroppsdelen som heter hodet. Selvbildet og identiteten og sånn. For det jeg alltid spør meg selv om, når jeg fra tid til annen befinner meg i selskap med blandede årsklasser og sjokoladekake, er nøyaktig når i fortiden tragedien egentlig skjedde; at jeg selv sluttet å sitte ved barnebordet ved slike festlige anledninger? Og, for den saks skyld; om det ikke i selve utgangspunktet for min undring muligens kan foreligge et feilaktig premiss, en antagelse som rett og slett ikke stemmer, og at jeg kanskje faktisk ikke har sluttet helt likevel? På dette punktet synes imidlertid de historiske fakta nærmest umulig å etterspore i minnebanken, for det hele blir alltid så uvirkelig og drømmeaktig for meg når jeg står der i kakekøen og lurer forferdelig på om det går an å blande pølser, ketchup, sjokladekake, boller, lakrisgodt, Cola, Solo, popcorn, gelé og vaniljesaus på forhånd, utenfor magesekken, allerede før man begynner å spise?* Kunne kanskje den supermaten det høres ut som om dette bare bli, i så fall også være mulig å fortære med sugerør? Det er såpass mange interessante spørsmål å gå inn på her i verden at man ofte blir helt svimmel. Fakta: Enda mer sukker er dessverre allikevel ikke alltid beste medisin mot denne typen svimmelhet – et godt eksempel på interessante ting vi ikke hadde visst mye om, hadde ikke noen tatt ansvar og bryet med å forske på spørsmålet og prøvd hypotesen.

*spoiler alert
Til alle som forsåvidt er genuint nysjerrige av natur, men i tillegg også feige – subsidiært uheldigvis ble så tungt overvåket som barn at det aldri ble mulig å forske ordentlig på mange viktige områder i det hele tatt den gangen, og som siden har latt inhumane sosiale konvensjoner få lov å fortsette å diktere tilværelsen bestemt i retning av å ikke blande på forhånd, og derfor heller aldri fikk noe sikkert svar, her er fasit:

Javisst. Det går jammen meg helt fint an, viser det seg. Man kan ha mer oppi også, nesten alt. Bare kjør på, du er jo knapt søtti, mann.

Og hvis det faktisk forholder seg slik – noe min kontakt med enkelte som er enda eldre enn meg selv utvilsomt kan tyde på; at denne opplevelsen av at det barnet man en gang var, fremdeles lever og sparker med uforminsket barnlighet rett bak den forfallspregede, unnskyld, lett patinerte overflaten, og at man i grunnen bare driver og sniker seg rundt i verden kamuflert som voksen, hvis den følelsen – kall det gjerne vissheten, for selv om sånt er hemmelig, vet man det jo godt, er en så seiglivet skurk at den faktisk vedvarer til man blir nitti eller mer – ja, kanskje hele livet ut, skulle man mot formodning rekke å bli gammel – da gjør jo liksom ikke det svindelen med konseptene tid og alder mindre, for å si det sånn.

«Man er ikke eldre enn man føler seg», sies det ofte. Og det må være noe folk sier bare for å trøste dem som trøstes kan (og de hører hjemme i trøsteland), for det er jo faktisk en reinspikka, blank løgn. Kalenderen forteller nemlig med utvetydige tall at jo, for kølsvarte, man er pokker så meget eldre enn man føler seg. «The tragedy of old age is not that one is old, but that one is young», skrev Oscar Wilde. Og ham bør man høre på, for han skrev nesten bare sitater. Men den før omtalte og svikefulle kroppen støtter og bekrefter selvfølgelig bare kalenderens versjon, den mener nemlig også at man er eldre enn hodet føler seg, to mot én er feigt forresten, og allerede her er muligens det gamle ungdomsselvbildet hodet drasser på noe på defensiven. I tillegg vil jo tidsfaktoren også jobbe for at man dessverre kan rekke å bli brutalt à jour med tørre fakta om egen alder på et senere tidspunkt uansett, man dras liksom baklengs tilbake inn i en kropp som i all sin skrøpelighet forlanger mer og mer definisjonsmakt over hvem og hvor gammel man er, men du verden så mye surr det kan være med sånt før det.

Det skal dóg ikke underslås at det forsåvidt kan bli innmari mye surr med det senere også, skulle man rekke å bli akkurat litt eldre, relativt sett, enn det som kan anses fornuftig. Men så har jeg da heller aldri påstått at ikke livet jevnt over i sin natur er temmelig absurd, og det blir ikke mindre absurd med årene og erfaringene, det gjør bare mer vondt i de fysiske regioner av absurdistan. Alt bare bekrefter at tid er en svindel, og at folk ikke nødvendigvis eldes med noen påfallende verdighet, så en ting er nå å skulle agere som voksen hele tiden, det er mer enn krevende nok for et barn ganske ofte, men det er jammen godt det er lenge til jeg blir gammel og skjemt, for det skal jeg pokker ikke ha sittende på meg at jeg er. Makan.

Og ennå har jeg ikke nevnt noe av det verste, og på ingen måte minst absurde av all den blomstrende galskapen man risikerer å måtte være med på hvis man ikke har vett på å hoppe av tiden før den går fullstendig av skinner. Jeg snakker selvfølgelig om alt som i et samlebegrep heter kamferdoks-paradropset. Og, med spesiell relevans for ovennevnte tema; den sterkt overvuderte eldingens verdighet, da særlig den sk. kamferklemma – et meget slemt utpønsket prinsipp. Kamferklemma og kamferdoks-paradropset i alle sine aspekter er noe som for min del har blitt tydeliggjort forholdsvis nylig, gjennom kombinasjonen av introspektiv metode og en forsiktig justering av handlevanene, og går i sjeldent langdryg korthet ut på følgende:

Som alle vet, er kamferdrops et lite mysterium: Et sukkerprodukt som utelukkende benyttes av folk i to helt spesifikke aldersgrupper; nemlig de aller eldste blant oss – og, dessuten: de aller yngste. Og aldri av så mye som én eneste liten avviker noe sted mellom disse to endene av den før nevnte livets landevei.

camphrier cinnamomum camphora

Camphrier cinnamomum camphora

Besteforeldregenerasjonen kjøper og spiser kamferdrops, og av årsaker hvis fulle forklaring ennu lader noget tilbake at ønske, som det heter. Eller, som det en gang het, er nok egentlig mer korrekt, for det er jo ingen som bruker den typen formuleringer i dag. I dag er vel i grunnen ofte den samme typen problemer i stedet definert som at man «ha’kke schnøring, ass!» Nuvel. Jeg har imidlertid nå, noe det i det følgende også skal redegjøres for, faktisk anslaget til en hypotese om et foruroligende mulig svar på spørsmålet om hva som forårsaker det akutte suget etter kamferdrops, denne freidige blindpassasjeren av en eksotisk impuls som før eller senere slår så tungt og uanmeldt inn hos besteforeldre.

Barnebarn kjøper ikke egne kamferdrops, selv om de eventuelt skulle ha fått noen penger mellom de skitne, små lankene sine som kan brukes på godteri. Det er fordi kamferdrops ikke er godteri. utpreget godt er det selvfølgelig ikke. Ingen barn synes det. Ingen under pensjonsalder faktisk, og det er derfor man i de fleste av sine leveår går omkring uten noensinne å savne kamferdrops, eller uten egentlig i det hele tatt å ha noen klar forestilling om at kamferdrops overhodet eksisterer. Man fortrenger fullstendig alt man vet om kamferdrops når evnen til sukkerbetingede selvbedrag svekkes noe rundt seks-syvårsalderen, og kommer søren ikke på det igjen før en eller annen gang etter at den første pensjonsutbetalingen har tikket inn på kontoen.

Når barn spiser kamfer, er det således fordi, og kun fordi det finnes besteforeldre som byr på. Men da er det til gjengjeld flere faktorer som virker i samme retning og tilsier at kamfer, med overveiende sannsynlighet også for barn, vil bli spist.

Er man liten nok, slik at sukkerets effekt på fantasien fremdeles i stor grad definerer verden, risikerer man å tro at man liker det til og med – faktisk også etter selv å ha prøvd et par biter av det gule stoffet ikke engang alt sukkeret kan gjøre om til noe annet enn den håpløse klumpen av størknet «Idrettsmassasje-liniment med varmende og lindrende effekt på ømme muskler og ledd – Obs! Kun til utvortes bruk» som kamferdrops jo vitterlig nesten må opprinne fra – bare fordi skjemte, gamle mennesker påstår at det er godt, og hva pokker det egentlig er som skjer inni kjeften når man legger ut på livets siste oppløpsside og plutselig merker at kamfer er blitt godt, er det ingen som vet sikkert – men jeg er som sagt i gang med å prøve å komme til bunns i hele kamferdoks-paradropset nå. Men det er betryggende lett å narre små barn, såpass kan vi i hvert fall slå fast med en gang.

Videre spiser barn kamferdrops fordi kamferdrops, på grunn av en svært utbredt, tradisjonell økonomisk samrøre i vår del av verden mellom barn (som jo er blakke) og besteforeldre (som jo har lommer det vokser penger i), derfor er gratis for barn, og gratis sukker finner alltid, om nødvendig på egen hånd, veien inn i barnemunn, om så angjeldende sukker ivrig er forsøkt ødelagt på en fabrikk med ting som lukter som vaskemiddel og smaker som medisin. Vanlig, dritvond medisin. Rart hvordan farmasøytisk industri alltid evner å score så ubegripelig høyt på kjip smak hver gang de har brukt flere tiår på å utvikle noe haugevis av syke mennesker kanskje spise for å leve og ha helsa.

Og endelig spiser barnebarn ofte kamferdrops – selv om de ikke nødvendigvis ikke alltid lar seg lure like lett, rett og slett fordi fascinasjonen over at de gamle ser ut til faktisk å ha helt reélle problemer med å skille mellom godteri og kamfer, gjør at barna nok en gang, om og om igjen ad infinitum, dvs. omtrent til de fyller sju, bare prøve om ikke de også kanskje kan få til det samme trikset; suggerere seg selv til å oppleve verden snudd opp-ned, slik at ja blir nei, sort blir hvitt, kamferdrops blir godteri, og så videre? Om ikke det kanskje allikevel skulle være en ørliten rest igjen av den vidunderlige magien man tidligere så uanstrengt stadig omskapte alle ting i sitt eget bilde med, i dagene mens verden ennå var ung, inntil snusfornuften kom til byen og handlingsrommet begynte å snevre seg plagsomt inn?

Der har du barna, vet du. Så var det tilbake til oss da, vi som ikke alltid er like skråsikre på vår naturlige tilhørighet i det alders- og statusmessige hierarki som det tydeligvis stadig forventes at folk med et lett patinert ytre er og skal være. Hva er antatte gamlingers eget tilsvarende motiv for kamfer?

Som sagt er det aller meste vedrørende eldre menneskers plutselige interesse for kamferdrops og hele kamferdoks-paradropset offisielt fremdeles et uløst mysterium – det er forsåvidt artikkelens hensikt å vise at dette er i ferd med å endres nå, men at det også innebærer en særlig bedriten eksistensiell skvis bare å plutselig vite om kamferdrops, etter årevis i pur velsignelse uten den ringeste anelse om den slags, er i seg selv knapt noe mysterium. For – og ikke skyld på meg hvis det nå plutselig blir kamferklemma fremover, for eksempel allerede fra og med i dag, rett etter dette, for det står skrevet i livets bok allerede; alle skal med, som de sier i Arbeiderpartiet, mens jeg for min del hører jo bare ingen slipper unna – forklaringen på kamfer-impulsen fremstår i jo virkeligheten helt åpenlys i all sin gru. Det er kun fordi den er så fordømt enkel, og dessuten dessverre menneskeskapt; impulsen er nærmest et familieprodukt, men fortrengt – og ikke noen naturkatastrofe vi uansett ikke kunne unngått, at det kan være så vanskelig å se den.

La meg derfor kort rekapitulere og konkludere selve kamferklemma, hva den egentlig er, fordi de daglige plager – og det dårlige humøret den derfor også ofte innebærer, må antas å være sterkt medvirkende til det grove svik mot barn, egne barnebarn inkludert, ellers gode mennesker, som en selvfølge og nærmest institusjonelt, frivillig medvirker til fornyelsen av uten å fortæres av dårlig samvittighet, eller å prøve å hindre det:

Man blir som gryende, lett skjemt eldre menneske en dag rammet av et gult lyn fra klar himmel; en tilsynelatende helt nyerhvervet kunnskap om selve eksistensen av kamferdrops. Da, og først da, når man får kunnskap – om det så, som i dette tilfellet, mest er fra ens eget indre og ens egen fordømte elding man får den; stikkordet her er «å gå i barndommen» – det er når alt det glemte liksom kommer tilbake og overskygger den nærere fortid mer og mer, i en noe fordreiet form – først da, med kunnskap om verden, er det jo at den virkelig kan begynne å svi ordentlig, slik den helt sikkert er ment å gjøre. Og en kunnskap til, som alltid kommer til oss sammen med dette plutselige gamle minnet, altså den nyss nevnte spontane kunnskapen om at kamferdrops faktisk finnes, er et annet, men nært relatert og like gammelt minne, en annen glemt kunnskap fra barndommen, om at det jo i grunnen egentlig bare er gamlinger som driver med kamferdrops og tenker over at de finnes.

Det var da som utgjort å skulle komme på sånt sprøyt, selv om det er sant. Men der står man da, med en kjip, uunngåelig konklusjon som vil bli hyppig bekreftet.

For om man så siden enten stadig husker å kjøpe kamferdrops, eller stadig ikke husker å kjøpe kamferdrops når man er i butikken, det er slett ikke spørsmålet – det spiller vel ingen jævla rolle det da, for i begge tilfeller medfører jo det selvfølgelig uansett bare at man føler seg gammel. Damned if you do, damned if you don’t, for kølsvarte! Skjønner?

Og det, kjære risikogrupperepresentant som snart bare må gå en liten tur i kiosken, er kamferklemma. Jeg sa jo at det var ille. Og når man oppdager at den finnes, er det dessverre for sent. Men nå kommer det aller styggeste, det som gjør suppa enda mer uspiselig: Man ønsker selvfølgelig å gjøre hva man eventuelt kan for i det minste å prøve å allikevel opprettholde en viss grunnleggende rettferdighet i verden, etter å ha blitt dømt til å være gammel og skjemt og vite om det, og straffetrøste seg selv med kamferpisken fordi man er gammel og skjemt og vet om det, i en uavlatelig runddans av innebygget påminnelse om samme. Og det eneste man da kan og bør gjøre – det man da gjør, er selvfølgelig, i den antatt fortrøstningsfulle normale, felles skjebnes ånd, å sende kamferklemma videre. Dytte den på unga, for å si det rett ut. I ferd med effektivt å fortrenge sammenhengen allerede før forsettet er gjennomført, graver man dropsposen opp av lomma for å så det onde frø i barnebarna mens de enda er små, slik at man i hvert fall kan være sikker på at man ikke selv blir tilhørende den nødvendigvis bitre, aller siste generasjonen gamlinger med demensfargede repriser på visse barndomsminner som innebar i praksis at de alltid måtte huske å glemme å kjøpe kamferdrops hver gang de allikevel var i butikken, og derfor bare følte seg eldre og eldre for hver bidige dag – noe jeg forsåvidt med henvisning til artikkelens innledende påpekning av en omfattende svindel med tid og elding, på toppen av det hele dessverre bare kan bekrefte at er helt korrekt; det er akkurat sånn det er. Også er man for sikkerhets skyld jaggu samtidig selv et barn hele tiden også, midt oppi det hele. Skjønner du, eller. Men igjen, jeg sa det var ille.

gul diktaktSom de fleste nå vil ha forstått, er denne lange og ubrutte, vonde tradisjonen som gestaltes av stadig nye generasjoner kamferofre; beste- og eventuelt oldeforeldre og barnebarnebarn sammen, i seg selv mye av nøkkelen til hele kamferdoks-paradropset og mysteriet med kamfer-impulsen hos de gamle: Trangen (neppe tilfeldig at det rimer på «tvangen»), kommer fra det indre barnets gamle, skjønnmalte minne om inntrykket den fra gang da – allerede dengang da skjønnmalt på strak arm ved sukker og besteforeldres makt – av kamferdrops som noe det med litt magisk godvilje og ivrig coaching fra en gamling var mulig å gjøre til objekt for ens begjær etter sukker og sensasjoner. Seksti år senere er for det første smaksevnen som oftest relativt redusert, og går man så litt i barndommen og lever litt lenger, relativt sett, enn hva som kan anses fornuftig i tillegg, er det fort gjort å plumpe uti; kamferdrops er plutselig godt, man kommer på det, kjøper det – og så er det for sent.

Jeg påstår jo ikke dermed bombastisk og absolutt kategorisk, som et ubestridt faktum, at det nesten må antas at det faktisk er selve arvesynden det her er snakk om, jeg bare nevner det. Jeg er vel villig til å droppe svartedauen også da, for å ikke kunne oppfattes som overspent. Folk legger så mye forskjellig i ting. Men drøyt nok er det da jaggu uansett. Herregud, vi snakker om unger her, folkens.

Konklusjon: Når man blir gammel, kamferklemma klemmer og kroppen og kalenderen tar en, kan man altså tydeligvis fort risikere å bli relativt skjemt og sjuk i huet også før man er ferdig med å være gammel og dauer, og derfor selvfølgelig ofte i god tid før man blir voksen også, dersom dette skulle være et reélt alternativ. Men da vet vi det.

. . .

Ⓒ 2017 Dik Taktér

kommenter diktakten

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s