N O V E L L E

søndag 4. august, kl. 13.58

Han hadde vært mye dårlig i den store hagen som gutt. De uendelige sommerettermiddagene med gult lys og lange skygger hadde alltid vekket en uro, en verkende utålmodighet i ham. Og denne stumme, tomme ensomheten. I tillegg var nesten alle voksne inne og spiste eller hvilte, de andre ungene gjorde kanskje lekser eller så på tv. Bjørnar savnet dem heller aldri, men han savnet ofte å være som dem, ha det som dem.

Det flate skog- og åkerlandskapet i den lille romeriksbygda var en gyllen ørken mellom syv og ti, og Bjørnar hadde alltid kjempet mot tomheten i verden og kvalmen inni seg til kvelden og mørket kom. Han kunne alltids sykle en runde for å prøve å beskjeftige seg en stund med noe mer konkret, men tilbake i hagen ble det gjerne noen vonde timer i skyggen av epletreet uansett. Før solnedgang strakte skyggen seg helt frem til det vestvendte kjøkkenvinduet, der han så ofte hadde kunnet se moren rammet inn i den hvitmalte firkanten som utgjorde en åpning mot det som fantes og det han ønsket fantes der inne.

Ofte hadde han håpet at denne følelsen tilhørte en drøm, og at noen ville komme og vekke ham. Han visste ikke da at det var verdens store, felles ensomhet han så gjennom varme(disen, badet i en farge som om alt lys i verden strålte gjennom en av de gule, bølgete glassfiberplatene de hadde satt opp som solskjerm på to og en halv side av verandaen.

Heller ikke visste han da at han skulle komme til å ta epletreets skygge med seg ut av Leirsund og gjennom livet, men det var hans skygge, og han gjorde det.

Men Bjørnar visste det nå. Og han visste hva mer det var; nå visste han at dette var sannhetens lys. I dette lyset var frøet blitt sådd, og i dette lyset hadde det spiret og vokst i ham. Det sies at man alltid finner frem der man lekte som barn. Det sies også at barndommens gate alltid kjenner en igjen. Bjørnar fant lett frem, men han følte seg ikke gjenkjent.

Han kunne se en bevegelse bak glasset i kjøkkenvinduet i det han slang høyrebeinet over sykkelen og trillet stående på én pedal de siste to metrene frem til porten. Det duftet intenst av bjørk, klippet gress og morens nyperoser.

*

søndag 4. august, kl. 13.47

Så snart toget forlot Lillestrøm og fortsatte videre mot Leirsund, sitret det litt i kroppen, for første gang på den andre måten siden før Grünerløkka for to uker siden. Da de nærmet seg, vred han seg inn i ryggsekkreimene og stilte seg klar ved utgangen i god tid. Han visste ikke hvor mange år det var siden han hadde tatt toget hit og gått av på denne stasjonen, men det var ganske mange. Allikevel var det som om tiden hadde stått stille. Det kunne vært i forrige uke.

Sykkelen stod bak skuret på den andre siden av sporet. Gammel DBS Golden Flash halvracer fra 70-tallet. Knirkete og med skjev pedalarm og temmelig rustent kjede, men den stod i hvert fall der. Bjørnar hadde med en nyanskaffet pumpe og fikk luft i dekkene.

På vei utover kom det enda et skred. Han hadde ikke trodd at det var flere tårer igjen inni ham etter dagene i Schleppegrellsgate. Nå kom de sprutende mens han syklet innbitt og uvørent i full fart langs den gamle grusveien. En hard, forknytt gråt, og to ganger måtte han stoppe sykkelen for å tørke tårer og snyte seg for å klare å komme seg videre. Det føltes fullstendig absurd å ta time-out i denne situasjonenen, men uansett hvor målrettet og besluttsom man er, må man kunne se noenlunde klart for å holde en sykkel på veien.

*

søndag 4. august, kl. 12.36

Bjørnar hadde brukt de siste to døgnene på å sove, og på å lure på om han noensinne ville få tilbake nok energi til å flytte på seg. Han hadde endelig funnet en slags fornyet handlekraft da han lot ytterdøra fra oppgangen mot bakgården i Schleppegrellsgate smekke langsomt og dempet på plass bak seg.

Handlekraft. Det er kanskje å ta hardt i. Det hadde vært femten døgn i helvete der inne. På et tidspunkt blir det faktisk lettere helt av seg selv å komme seg ut døra. Handlekraften var egentlig brukt opp nå. Det var bare gjennomføringen som gjensto, og han var tom og hadde ingen motstand mot det som var bestemt. Han slapp nøkkelen ned i postkassa i portrommet og gikk ut på fortauet.

Han dro den andre ryggsekkreima på den gamle Bergans’en på plass med tommelen og ristet lett på sekken. Bra han hadde husket solbrillene. Det var forvirrende at det var så lyst ute, men han hadde på en måte skjønt det før han gikk ut, at det kom til å være sånn. Forvirrende. Uten solbrillene ville det vært uutholdelig plagsomt å entre uteverdenen, og besluttsomheten kunne i verste fall ha raknet allerede på fortauet i Schleppegrellsgate, Grünerløkka, Oslo. Fine solbrillene. Han dro dem forsiktig ned og nærmere nesetippen for å prøve et brøkdels sekund uten filter. Det var helt jævlig.

Han hadde vurdert skikkelige verne-ørepropper også, slike som brukes på byggeplasser og fabrikker, men hadde funnet ut at det var bedre med hodetelefonene til walkman’en. Han hadde ikke på noe musikk, men syntes det gav en fin ekstra beskyttelse å ha hodetelefonene på ørene og den tynne, sorte ledningen godt synlig utenpå skjorta. Litt fordi de dempet lyden av alle menneskene på utsiden og alt deres, uten at det tok fra ham orienteringsevnen fullstendig, og litt fordi han mente å kunne notere at folk generelt lot en person med hodetelefoner på ørene mer i fred enn en som ikke hadde det. Han ville gjerne bli latt i fred.

Ved Birkelunden passerte han trikken på holdeplassen, men vurderte ikke et sekund å gå inn. Dro hetta på den tynne bomullsjakka over hodet, stakk hendene i bukselommene og gikk raskt, men stivt nedover mot sentrum med blikket en halv meter foran joggeskoene. Nybrua. Hausmannsgate. Brugata. En forstrukket karikatur av ham selv i flat silhuett mot asfalten fulgte med ham hele veien, som var den limt til føttene hans.

På Oslo S ble han stående og suge hardt på en røyk på sjøsiden, før han gikk gjennom først den gamle, så den nye delen av stasjonen, og ut på perrongen til Eidsvoll-toget. Toget kom. Han gikk inn i første vogn. Det satt bare to personer i den fremste kupéen, og Bjørnar valgte vindusplass ved det bakerste dobbeltsetet på venstre side. Slang sekken ned på det andre setet og la armene i kors. Solbrillene fikk være på. Hetta også.

Da toget passerte den gamle bebyggelsen på Bryn, fikk han et øyeblikk pustevansker, men klarte å hente seg inn da konduktøren kom. Bjørnar kjøpte en billett til Leirsund, og kastet et stjålent, misunnelig blikk på billettanga som hang i konduktørens belte. Togvinduet var grått, og en sky av støvfnugg danset på solstråler inne i kupéen. Så var det altså nå det skulle skje. Han prøvde å kjenne etter om det var tilfredsstillende, om han var fornøyd med at det var nå. Men han kjente ingenting. Bare tenkte at det var litt ergelig at han ikke hadde fått med seg skjerfet. Det gule lyset begynte å fylle eteren allerede før Høybråten, og et urolig mønster av trærnes greiner og bladverk avtegnet seg mot innsiden av kupéen.

*

søndag 21. juli, kl. 19.22 – søndag 4. august, kl. 12.35

Takk skjebnen og Bukken for kåken på Grünerløkka. Særlig Bukken, det var århundrets største, og egentlig Bjørnars eneste lykketreff. Han tenkte at hadde det ikke vært for at skjebnen sendte ham Bukken, eller til Bukken, hadde han måttet ta denne siste bøygen UFB. Uten Fast Bopel. Mye utendørs, antakelig. Hadde sikkert blitt arrestert og greier, óg. Nei, da var det tross alt temmelig mye bedre med tak og seng og dass.

Bukken het det fordi han var døpt Jens Jensen, og aller første skoledag hadde en håndfull av klassekameratene bestemt at han derfor resten av livet skulle lyde navnet Book’en, etter sin berømte nesten-navnebror, smørsangeren. Eller Bukken. Det var underforstått at i tvistemål om skyld i ulike spørsmål som kunne komme opp for en skolegårdsdomstol, kunne man i praksis alltid utvide klengenavnet til Synde-book’en.

Bukken var ikke en som stilte nærgående spørsmål, men han måtte ha sett at Bjørnar trengte å låne leiligheten, og at det trykket ganske kraftig på. Uansett skulle Bukken til København og bli borte i en måned eller mer, så det kunne ikke ha passet bedre. Bukken ante at det fort kunne vise seg bortkastet å be Bjørnar ta seg litt av plantene eller huske å bære ut søpla. Bjørnar så i grunnen ikke ut som om han var klar over at potteplantene faktisk var levende i det hele tatt. Bukken viste Bjørnar fjernkontrollen til tv’en, microen på kjøkkenet, bryteren til varmekablene på badet og knaggen med nøkler til kjelleren og søppelskuret i bakgården.

Han merket seg at Bjørnar var lettreist; han ankom bare med det han sto og gikk i, pluss en gammel, grå Bergans ryggsekk som ikke så ut til å inneholde særlig mye. Men «lettreist» var regelen snarere enn unntaket i Bukkens bekjentskapskrets, og han hadde hatt mange sofaliggere i Schleppegrellsgate med mindre bagasje enn Bjørnar, både bokstavelig og metaforisk.

Så viste han Bjørnar to sixpacks med øl og to flasker hvitvin i kjøleskapet, og halvannen flaske vodka i et skap i stua.

– Ok, du får ta det pent og føle deg som hjemme. Jeg legger nøkla her. Helst ikke vanvittige freakerfester midt i uka. Naboene her er faktisk ganske kule, og sånn hadde jeg tenkt at det kunne få fortsette ei stønd til, ok?

– Takk. Her blir det ikke mye festing så lenge jeg er her, i hvert fall. God tur.

– Takk.

I lige måde, holdt Bukken på å legge til, men bet det i seg. Han ante at lettsindig ironi ikke var Bjørnars foretrukne omgangsform på dager som denne.

Det ble ingen spesielt god tur på Bjørnar i Schleppegrellsgate, men det var da heller ikke meningen. Meningen var å få tømt seg og bli klar til å gjennomføre.

Han åpnet lokket på Berganssekken og kikket ned i det halvtomme mørket et par sekunder, før han lukket den og skjøv den med foten inn i kroken mellom veggen og kommoden i entréen. Så stakk han høyrehånda ned i bukselinningen og dro opp en hardt sammenpakket plastpose med en strikk rundt. I ramme over kommoden så han speilbildet sitt riste på hodet da det gikk opp for ham at alle årene på kjøret hadde gjort noe med prioriteringene hans. Han hadde nettopp ruslet gjennom østlige bydeler med dopet stappet nedi boxeren for ikke å bli tatt på fersken ved en tilfeldig sjekk, men ryggsekken hadde han ikke ofret en eneste bekymring. Han så også at lyset i entréen var slik at enten taklampen var tent eller ikke, gjenga speilet alltid et dunkelt portrett som fikk det til å se ut som om man alltid stod i en skygge.

Ved stuebordet til Bukken pakket han ut innholdet i plastposen og jekket en øl. Han svelget to Rohypnol og to Dolcontin, og la resten av pillene i en pen stabel på hjørnet av bordet. Så mekket han en stor tjall og røykte den på Bukkens sure maispipe og en sammenrullet avis. Denne cocktailen kunne på ingen måte rokke ved det faktum at Bjørnar var på vei inn i heroinabstins, men den tok noe av brodden av helvetet. Og det fantes ikke noe valg; dette var det han måtte for å gjennomføre. Situasjonen krevde en nykter og klar mann.

Dessuten visste han at det ville komme reaksjoner i den samme perioden, reaksjoner som kom til å toppe galskapen og smerten det innebar å nyktre opp fra måneder på et vekselbruk av amfetamin og heroin, pluss, pluss.

Det ble enda verre enn han hadde fryktet, det vil si temmelig ille. Det fine med en sånn prosess når den først har kommet godt i gang, er at man som regel ikke går ut i verden og gjør ting enda vanskeligere enn de behøver å være, men heller holder seg innendørs og lar det gå ut over seg selv og andre døde ting. Man hverken klarer eller tør annet. Men tvers gjennom skjærsilden, tvers gjennom galskapen og den farmakologiske vitenskapen gikk det en nerve av standhaftig fastholdelse: Dette var ikke egentlig vanskelig. Dette var uavvergelig.

Det tok to uker, og det innebar alle de klassiske elementene, så som spy og diarré, kramper, feber, hallusinasjoner, uutholdelige smerter, og et assortert utvalg ubehagelige mentale og emosjonelle tilstander som har lange navn i den psykiatriske diagnosemanualen, og som tømte ham for alle tårer i sorgens hav og noen til. Det innebar også tusen undertrykte impulser til å hente frem ryggsekken fra kroken på gulvet i entréen. Alkohol, tjall og et formidabelt batteri av piller dugde tilstrekkelig som polstring til at det gikk på et vis. Bjørnar hadde gjort det før også, derfor var han over snittet godt mentalt forberedt på all dritten. Litt mat hadde Bukken sørget for å sette igjen, også.

Og han kom seg av skytingen, kom seg av speedkjøret og av heroinet, som hadde overtatt gradvis som primærmedisin den siste tida i Osterhaugs. Ja, etter at han hadde forstått hva han måtte gjøre, og begynt å forberede gjennomføringen, var det blitt mye av begge typene. Men det fungerte som bensin og døgnrytme mens prosjektet pågikk, og han hadde vel latt det skli mer ut enn han hadde tenkt. Han hadde gjort det også før, så her var intet nytt under solen, sånn sett.

Sorgen og tomheten ble han selvfølgelig ikke kvitt, men den lå der nå mest som et dunkelt bakteppe. Han trodde ikke at det noensinne kunne være annerledes. Han visste at han hadde en formidabel evne til å dra seg sjøl opp etter håret når det krevdes. Det han hadde lurt på mange ganger, var hvorfor. Hvorfor han gadd.

Han trengte ikke å lure denne gangen.

Den femtende dagen var han ferdig. Den sekstende dagen ringte han sin gamle sviresøster Nina, og betalte henne med piller for å rydde og vaske den utbomba leiligheten til Bukken for seg. Siden kastet han henne raskt på dør.

Ettermiddagssola kom flatt inn gjennom Bukkens falmede, gule gardiner og fylte rommet. De døende potteplantene i vinduet strakte lange skygger etter ham. Noe tungt sank i Bjørnar. Det var da faen til mas. Han snudde seg ikke da han slang ryggsekken over skulderen og låste seg ut av leiligheten i Schleppegrellsgate.

torsdag 14. mars, kl. 22.31 – fredag 19. juli, kl. 19.21

Det var en sann svir i begynnelsen i Osterhaugsgate. Bjørnar hadde residert på det minste soverommet. Kjøkkenet delte han med Odd Libanon og GG. Det var kåken til Odd. Strengt talt var det kåken til Oslo Kommune. GG bodde på en sofa i stua. Og så var det selvfølgelig mange andre sneda figurer som brukte Osterhaugs som varmestue m/ tilliggende funksjoner. Og både fast inventar og løsere tilknyttet personale hadde varierende grad av avvikende oppfatninger om tid og døgnrytme, derfor var det aldri egentlig natt i Osterhaugs.

Det hadde vært umåtelig interessant og lærerikt å sette seg inn i de ulike løsningene, med deres respektive fordeler og ulemper. Interessen hadde Bjørnar forsåvidt hatt hele livet. Den generelle atmosfæren i Osterhaugs ga til alt hell også helt optimaliserte studieforhold, mente Bjørnar. Odd insisterte nemlig på at det mye av døgnet skulle avspilles kassetter med opptak av ekte krigslyder fra hans tid som UNIFIL-soldat i Libanon. Lyden av granat- og bombenedslag, mitraljøser og maskingeværild og ropende mennesker var såpass sentralt for Odds velbefinnende at han hadde det med seg på walkman både utendørs og under dyna også, for sikkerhets skyld. FN og Forsvaret hadde gjennom Odd lyktes med å fremdyrke en sunn sjel i et sunt legeme, en soldat med fokus på kjerneverdiene, ingen kan si noe annet. Og skulle det være noe, fastsatte og administrerte jo gjerne Odd medisineringen sjøl uansett.

Bjørnar likte å høre på Odds utlegninger fra Libanon. Også likte han å kaste inn et og annet spørsmål, gjerne av teknisk art, for Odd hadde en del spesiell erfaring og kompetanse som Bjørnar kunne ha bruk for. Bjørnar hadde sjøl tjenestegjort i en teknisk avdeling i hæren der de hadde lært mye som tangerte kjerneområdet i prosjektet, men det var enkelte former for litt alternativ bruk av populære produkter de kunne mer om i Midt-Østen enn på Helgelandsmoen. Han var også veldig fascinert av den kompromissløse viljen til gjennomføring som preget mange av de lokale militsene i historiene fra Libanon. Når nok er nok, når ens verden ikke kan tåle mer av det samme, eller allerede er knust, da gjør man det man må. Eller det eneste man kan. Det var akkurat det.

Han hadde ofte i lettere maniske øyeblikk tatt det rødrutete palestinaskjerfet sitt, eller keffiyeh’en, som det egentlig heter, og som finnes i ulike varianter i hele Midt-Østen og den arabiske verden, og knyttet det rundt hodet og foran ansiktet til oppunder øynene, slik ørkenkrigerne og alle som ferdes i forblåste sandlandskap gjør, knepet øynene halvt igjen og sjekket seg i speilet, al Fatah-style. Han hadde det i seg. Han kunne se varmebølgene i lufta over den brennhete sanden. Han så hvordan den nedadgående solen sendte sine gule stråler vannrett inn i landskapet.

Etter fire måneder med et inferno av misbruk, mani, omsetning, tyveritokt og annen krim, samt inngåelse og oppløsning av alle tenkelige og utenkelige midlertidige allianser, krangler, beskyldninger, lykke og ulykke, sex, vold og keffiyeh, hadde Bjørnar midt i alt lyktes med å skaffe seg både hardware og kunnskap. Det mest kritiske kom fra et av Forsvarets lagre i Trøndelag, via en løs kanon han hadde smurt med tilstrekkelig amfetamin til at kanonen kom opp med bestillingen tre dager etter at vedkommende forlot Osterhaugs med kurs for Midt-Norge. Modifisering av de andre komponentene og montering av det ferdige produktet var en fryd.

Odd og GG og resten av ensemble terrible visste selvfølgelig ikke hva Bjørnar hadde fore på rommet når han låste seg inne der i timer og dager av gangen, men GG mente at det kokte litt vel mye der inne. Odd var fornøyd bare det aldri var tomt i godteskåla og granatene regnet. Og hvis han ikke var fornøyd, var det som regel ikke mye andre mennesker kunne gjøre fra eller til med det, for galt ble det uansett når det var en sånn dag eller en sånn uke.

Men en dag i slutten av juli klikka det for GG. Det vil si, først klikka det for Bjørnar. Han kom fykende inn på stua med palestinaskjerfet på hodet, helt vill i blikket og fly forbanna, og skrek at noen hadde vært og snoka på rommet, at ingen hadde en dritt å gjøre der inne unntagen på hans uttrykkelige invitasjon, og at han ville vite hvem som hadde vært der inne nå, så han kunne gi vedkommende det han fortjente. Det utartet snart til en generell krangel om alt som hadde skjedd de siste fire månedene, og endte med at GG dro frem den grå Berganssekken til Bjørnar og pekte ned i det største rommet og sa:

– Og hva faen er detta for no’, lissom? Du er jo fullstendig sinnsyk, mann! Hva faen skal du med detta?

Etter denne tildragelsen hersket det veldig fort full enighet blant alle tilstedeværende om at dette var finito for Bjørnars opphold i Osterhaugs. Særlig var Bjørnar helt enig i det, der han sprang avgårde mot Hausmannsgate med ryggsekken hengende i én stropp over skulderen.

Han stakk rett opp i en legendarisk gård i Maridalsveien kalt Kommoden. Skyggen hans var et brøkdels sekund før ham inn døra. Der fikk han ikke napp på overnatting, men han fikk kjøpt et halvt apotek før han snudde og strøk av gårde uten noen klar destinasjon.

Det tok enda et par dager før han traff på Bukken på Beckers.

*

Noen hadde sagt det ganske tidlig da Bjørnar kom til Oslo: Han der er en dødsseiler. De visste ingenting. De visste ikke hvor vond verden var. De visste ikke hvilken sorg, hvilket stumt skrik som bodde i det gule, flate lyset i det gule, flate landskapet på Nedre Romerike. De visste heller ikke at Bjørnar var en som dro seg sjøl opp etter håret når han gadd, og at han hadde mer overlevelse i seg enn de fleste av dem tilsammen. De visste ikke at faren til Bjørnar hadde pleid å si at man alltid måtte ta det onde ved roten, eller hva det betydde. Og de så alle at det hang noe mørkt ved Bjørnar, men de visste ikke at det var skyggen av et epletre som fulgte ham gjennom livet.

*

mandag 4. mars, kl. 00.03

Bjørnar hadde alltid visst at det var noe ugjort etter ham der oppe. Noe som måtte rettes opp, noe som kunne nulle ut all skyld og alle sammenhenger i hans eksistens. I over ti år hadde dette vakumet vært pakket inn i en hvileløs tilværelse hvor dop og utenforskap hadde vært den dominerende religionen. Det hadde vært som blylodd rundt anklene. Men på et punkt hadde han sett det. Sannhetens lys. Ikke lenge etter flyttet han inn i Osterhaugsgate.

*

søndag 4. august, kl. 13.59

Moren hadde tydeligvis ikke sett ham. Han gikk inn mellom hekken og garasjen, og åpnet ryggsekken så det kvalme lyset slapp inn og kastet sitt skittengule skjær over innholdet. Han fikk dratt det opp og spent det på seg, så plugget han to kabler inn i den håndholdte enheten og gikk gjennom hagen og stilte seg i skyggen av epletreet. Den absorberte hans egen skygge og slukte ham rått. Han kastet en småstein på ruta der moren stod. Hun så ut, og fikk såvidt konstatert at det var den bortkomne sønn som hadde tatt turen hjem, før Bjørnar åpnet hettejakka, smilte stolt og trykket utløseren helt inn med høyre tommel.

. . .

Ⓒ 2014 Dik Taktér