Vi bedriver med fullt overlegg ikke mye politisk eller annen alvorstung og kjedelig oppdikting og nedskriving her. Men i ektefølt solidaritet med alle barn, finner rediktoratet at nok er nok, og at det nå er helt påkrevet å ytre noen utvetydige ord om et seiglivet og alvorlig samfunnsproblem; en mildt sagt provoserende urettferdighet, som med skam å melde primært går ut over barn, men også enkelte, noe eldre hedersfolk får av og til merke hvordan det kan føles å få sin naturlige tillitsfullhet trampet ned i søla.

¶ rediktoratet kan kan knapt tydelig nok få understreket sin indignasjon og skarpe protest mot en gjennomgripende og fullstendig forkastelig praksis voksensamfunnet kontinuerlig bedriver: En ond og manipulerende, virkelighetstilslørende rigging av språket, for å narre barn opp i stry, og slik bygge opp til uunngåelige skuffelser og påfølgende familiekonflikter. Konflikter som medfører at de voksne nok en gang overkjører barna med maktarrogant insistering på realitetene i ting enhver idiot kan gjenkjenne som det reneste sprøyt, mot bedre vitende, og i siste runde bruker fysisk overmakt og tvangsmidler for å tvinge barna til å underkaste seg galskapen. Mens voksensamfunnet selv manøvrerer seg elegant klar av trøbbel, og slipper å måtte smake noen som helst konsekvenser av sine forbrytelser.
Men én ting er uansett klinkende klart: Barn avslører disse språklige tricksene og blanke løgnene umiddelbart ved første, praktisk mulige anledning. Hvor lenge skal dette få fortsette? Alle vet jo godt hva som er sant. Dette er bare så utrolig nedrig og sjofelt at vi knapt har ord.

Nei, unger. Vi lar oss ikke lure, gjør vi vel? Litt orden må det for kølsvarte være. Fiskekaker er ikke kaker. Fiskeboller er ikke boller. Og ingefærøl er altså ikke øl. Makan.

Hvor vanskelig kan det være, liksom.

. . .

Ⓒ 2020 Dik Taktér