Hypnosekurs – 2. leksjon: Selvhypnose for folk som er bittelittegrann redd for klovner

K U R S U S

klovn I

Illustrasjon: dragoart.com

Reprisene på våre umåtelig populære hypnosekurs fortsetter, og vi er nå kommet til 2. leksjon. Den omhandler teknikker for bearbeiding av traumer knyttet til noe av det aller skumleste som finnes: Klovner.

Er det slik fatt med Dem og klovner, kjære leser, at De bare ved den blotte tanke på disse onde fremtoningene fylles med skrekk og avsky, og vil gjemme Dem under Deres mors skjørt? Eller løpe det beste bena kan bære Dem i sikkerhet, før djevelskapet kommer ett eneste skritt nærmere med den forferdelige klovnenesen og den store, røde munnen sykt glisende midt i det stive, hvite monsteransiktet sitt? Har De blitt lammet i angst og beven av de falske, melankolske øynene klovnen nagler sine ofre med, slik at De ikke kommer av flekken, men bare blir stående hysterisk gråtende mens De klemmer gørra ut av mammas eller pappas lanke?

Nei, nei, selvfølgelig ikke, kjære leser. Ingen er redd for klovner, selvfølgelig ikke! Men bittelittegrann redd, det er De kanskje? For den dumme klovnen? De er ikke noe redd i det hele tatt for den dumme, dumme klovnen, sier De? Mon det.

Uansett: Følg diktakts hypnosekurs, og lær hvorledes De kunne ha taklet et slikt traume, dersom De hadde vært plaget med dette – rent hypotetisk, selvfølgelig.

For å komme problemet til livs, vil det på et tidspunkt bli nødvendig å oppsøke et sirkus eller andre steder der klovner kan påtreffes. Før dette skal vi imidlertid forberede oss grundig mentalt.

La oss med en gang slå fast et grunnleggende faktum når det gjelder klovner: Klovner eksisterer ikke i virkeligheten. Det er bare en mann som har kledd seg ut som klovn! En mann som roper på russisk eller romani (sigøynerspråket) riktignok, og det er jo i seg selv litt skummelt, men en mer eller mindre vanlig, levende mann er det altså. Inne i klovnen. Akkurat slik man på teater, film og fjernsyn kan se skuespillere utkledd som vampyrer, varulver, krokodiller, operasangere og andre fantasiuhyrer, kan man på sirkus oppleve russere og sigøynere utkledd som klovner. Men det er altså bare en rolle de spiller.
Dette er en viktig ting å huske på, og noe man alltid må ha klart for seg i møte med klovner. Denne innsikten alene er selvfølgelig ikke nok til fullstendig å fjerne klovneskrekk – dertil er en klovn dessverre altfor skummel når man plutselig har en like i nærheten – men vissheten om at den ikke finnes på ordentlig, er et av de verktøy vi  har til rådighet, og vi skal i det følgende lære hvordan dette kan anvendes i kombinasjon med selvhypnotiske teknikker.

Første øvelse er å ufarliggjøre klovner, ved til stadighet å forestille seg folk man kjenner og er trygg på, utkledd som klovn. Det kan for eksempel være en kjær, gammel onkel eller andre slektninger og venner av familien. Se for Dem vedkommende med klovnenese, korsøyne, diger klovnemunn, orange bustesveis og de karakteristika De ellers forbinder med disse vemmelige skapningene. Når dette bildet er etablert for Deres indre blikk, puster De så rolig De kan, og begynner sakte å se etter kjente, beroligende trekk i klovneansiktet. Trekk som ikke er klovnens, men Deres venn eller slektnings egne, velkjente ansikt under klovnesminken.

pennyunwise

Projisér familært ansikt her

Slik vil De etterhvert bli i stand til å stå overfor en klovn og rolig studere ansiktstrekkene, både hos klovnen og hos den personen som befinner seg under masken på en gang. Med litt øvelse skal det nå være mulig å beherske seg og ikke bli paralysert av første blikk fra klovnen. I denne treningsperioden kan det dóg være lurt å huske å velge ansiktet til noen som ikke står Dem altfor nær – som Deres far eller mor. Grunnen til dette, er at det i visse tilfeller har forekommet komplikasjoner og forverring av tilstanden som skulle korrigeres, ved at man i stedet for en avdramatisering av klovnemonstret, kun har oppnådd å etablere en tilsvarende angst for sine nærmeste, som den man i utgangspunktet hadde for klovnen. Plutselig kan man overhodet ikke se disse personene uten å få skremmende klovnebilder på hjernen, og det løser tross alt ingenting, det forstår De sikkert.

Når De nå har lært å fokusere på virkeligheten; at klovner egentlig ikke finnes, og styrket Dem selv i troen på dette gjennom ovenstående mentale øvelse, er tiden kommet for å oppsøke sirkuset.

Anskaff billetter til seter ganske nær manesjen, slik at det blir mulig å skjelne klovnesminke fra de underliggende, menneskelige trekk som måtte finnes i klovnefjeset. Dersom De er spesielt følsom overfor klovnens ustoppelige roping på russisk eller romani, kan det være lurt å ta med hørselvern. Husk også å medbringe en knappenål eller en annen liten, spiss gjenstand.
Gjennom hele forestillingens første akt skal De sitte rolig på Deres plass, og ikke la Dem bringe ut av fatning av klovnens ubarmhjertige herjinger. Forsøk helst å få øyekontakt med klovnen – sett et nådeløst blikk i den, som om De regelrett byr på en god drakt pryl i pausen!
Når pausen så annonseres, må De samle det De har av mot og handlekraft. Vi skal nemlig nå ut på sirkusplassen rundt teltet for å se om vi finner klovnen off-stage, og det er i slike situasjoner at klovnen er aller skumlest. Ravende rundt i fullt dagslys, tilsynelatende opptatt med uskyldige gjøremål og forberedelser til annen akt, blir det nesten-menneskelige ved klovnen tydeliggjort, og dette er naturligvis aldeles forferdelig skummelt. Men det kan utnyttes terapeutisk.

Lokalisér klovn. Fest hørselvern. Grip ledsagers lanke bestemt. Gå resolutt mot kilden til Deres mareritt. Så, på rundt et par meters avstand, stiller De dem opp og begynner å messe følgende, selvhypnotiske mantra: «Jeg er ikke noe redd for den dumme, dumme klovnen! Jeg er ikke noe redd for den dumme, dumme klovnen!»

Klovners normale reaksjonsmønster vil da være ett av følgende: Enten vil klovnen smile fjollete og forsøke å gi Dem en ballong – eller, den blir rasende, og roper høyt og uforståelig på russisk og/ eller romani, mens den fuser mot Dem for å jage Dem dit pepperen gror.

I førstnevnte scenario tar De frem den medbragte knappenålen Deres, og stikker uten forvarsel hull i ballongen, slik at den eksploderer med et smell! De fleste klovner vil da skvette bakover og miste fatningen for noen sekunder. Benytt da sjansen til å le så høyt og støyende De klarer rett opp i klovnefjeset! Jo mer De ler, og jo nærmere De står, desto større psykisk overtak får De. For mange vil det å klare å skremme klovnen på denne måten, faktisk være tilstrekkelig til å overvinne frykten for godt!

Dersom klovnen i stedet fuser mot Dem (uten ballong!), er det bare en ting å gjøre: Fysisk motangrep. Samle Dem selv, trekk pusten dypt, klem ledsagerlanken ekstra hardt, og klin til styggen midt på klovnenesen så hardt De overhodet kan! Hysterisk klasking med håndflatene mot klovnebrystet vil ikke gjøre samme nytten her, så som alltid er det viktig å øve på forhånd. Det finnes i dag en mengde treningstilbud innen temmelig brutale kampteknikker det kan være gunstig å se nærmere på i forberedelsesfasen. Hele tiden må De si til Dem selv at det ikke er en ordentlig klovn, bare en mann som har kledd seg ut. Følg gjerne opp med å tråkke hardt og kontant på den tåpelige klovnefoten, mens De samtidig dytter klovnedjevelen bakover. Husk at han som er inne i klovnen som regel er full, og derfor mister balansen ganske lett! Det å fysisk overvinne klovnen på denne måten, vil styrke Dem i troen på at den ikke er så farlig allikevel.
Når klovnen ligger der, skrikende som en unge, og med klovneneseblodet smurt utover den hvite sminken, bøyer De Dem ned og gjør som i første scenario: De ler høyt og hjerteskjærende, mens De håner klovnen med forsikringer om at De i hvertfall ikke er noe redd for sånne dumme, dumme klovner. Litt sparking i ribbena er også lov nå.

Dette kurerer klovnefobien i de aller fleste tilfeller.

Hvis ikke, får De vel bare leve med den. Det finnes faktisk verre ting. Makan.

klovn II

Eksempel på litt feilslått strategi. Her har det åpenbart ikke vært trent nok på forhånd. Foto: Industrial63

Vi har også andre slags klovner enn dem man typisk finner på sirkus – for eksempel politikere, samfunnsforskere, naboer, mediapersonligheter og en god del til.

Disse er imidlertid alle så komplett latterlige og underholdende at det knapt har vært mulig å oppdrive ett eneste eksempel på seriøs angst for slike. De er harmløse klovner som ikke skaper behov for selvhypnotisk terapi hos noen, og det er helt unødvendig å oppsøke slike – de er uansett overalt, ser det ut til.

Hvorvidt disse også egentlig bare er utkledde russere og sigøynere vites ikke, og det samme kan det være.

Rediktoratet frasier seg ethvert ansvar for eventuelle komplikasjoner som måtte oppstå ved anvendelse av teknikken. Husk at (selv)hypnose er en svært kraftfull metode som alltid bør benyttes med forsiktighet. Lykke til!

Det arbeides for tiden med 3. leksjon i våre hypnotiske kurs. Den vil ta for seg høflighetshypnose.

Gikk De glipp av 1. leksjon? Hverdagshypnose for pinlig berørte

. . .

Ⓒ 2006 Dik Taktér

En tanke om “Hypnosekurs – 2. leksjon: Selvhypnose for folk som er bittelittegrann redd for klovner

  1. Tilbaketråkk: Hverdagshypnose for pinlig berørte | diktakt

kommenter diktakten

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s