Til rediktoratets dyktdiktiske, dislikt-ikke venninne, INK
CATS AND DOGS
For what it’s worth
they say next week it’ll be
raining
cats and dogs
Cool
That means next week it’ll be
raining
love, finally
Cool
Bring on the flood
Let’s have oceans
Maine Coons and Great Danes
We kinda need those
Less won’t do
. . .
Ⓒ 2020 Dik Taktér
Vi bedriver med fullt overlegg ikke mye politisk eller annen alvorstung og kjedelig oppdikting og nedskriving her. Men i ektefølt solidaritet med alle barn, finner rediktoratet at nok er nok, og at det nå er helt påkrevet å ytre noen utvetydige ord om et seiglivet og alvorlig samfunnsproblem; en mildt sagt provoserende urettferdighet, som med skam å melde primært går ut over barn, men også enkelte, noe eldre hedersfolk får av og til merke hvordan det kan føles å få sin naturlige tillitsfullhet trampet ned i søla.
¶ rediktoratet kan kan knapt tydelig nok få understreket sin indignasjon og skarpe protest mot en gjennomgripende og fullstendig forkastelig praksis voksensamfunnet kontinuerlig bedriver: En ond og manipulerende, virkelighetstilslørende rigging av språket, for å narre barn opp i stry, og slik bygge opp til uunngåelige skuffelser og påfølgende familiekonflikter. Konflikter som medfører at de voksne nok en gang overkjører barna med maktarrogant insistering på realitetene i ting enhver idiot kan gjenkjenne som det reneste sprøyt, mot bedre vitende, og i siste runde bruker fysisk overmakt og tvangsmidler for å tvinge barna til å underkaste seg galskapen. Mens voksensamfunnet selv manøvrerer seg elegant klar av trøbbel, og slipper å måtte smake noen som helst konsekvenser av sine forbrytelser.
Men én ting er uansett klinkende klart: Barn avslører disse språklige tricksene og blanke løgnene umiddelbart ved første, praktisk mulige anledning. Hvor lenge skal dette få fortsette? Alle vet jo godt hva som er sant. Dette er bare så utrolig nedrig og sjofelt at vi knapt har ord.
Nei, unger. Vi lar oss ikke lure, gjør vi vel? Litt orden må det for kølsvarte være. Fiskekaker er ikke kaker. Fiskeboller er ikke boller. Og ingefærøl er altså ikke øl. Makan.
Hvor vanskelig kan det være, liksom.
. . .
Ⓒ 2020 Dik Taktér
K U R S U S
Illustrasjon: dragoart.com
Reprisene på våre umåtelig populære hypnosekurs fortsetter, og vi er nå kommet til 2. leksjon. Den omhandler teknikker for bearbeiding av traumer knyttet til noe av det aller skumleste som finnes: Klovner.
Er det slik fatt med Dem og klovner, kjære leser, at De bare ved den blotte tanke på disse onde fremtoningene fylles med skrekk og avsky, og vil gjemme Dem under Deres mors skjørt? Eller løpe det beste bena kan bære Dem i sikkerhet, før djevelskapet kommer ett eneste skritt nærmere med den forferdelige klovnenesen og den store, røde munnen sykt glisende midt i det stive, hvite monsteransiktet sitt? Har De blitt lammet i angst og beven av de falske, melankolske øynene klovnen nagler sine ofre med, slik at De ikke kommer av flekken, men bare blir stående hysterisk gråtende mens De klemmer gørra ut av mammas eller pappas lanke?
Nei, nei, selvfølgelig ikke, kjære leser. Ingen er så redd for klovner, selvfølgelig ikke! Men bittelittegrann redd, det er De kanskje? For den dumme klovnen? De er ikke noe redd i det hele tatt for den dumme, dumme klovnen, sier De? Mon det.
Uansett: Følg diktakts hypnosekurs, og lær hvorledes De kunne ha taklet et slikt traume, dersom De hadde vært plaget med dette – rent hypotetisk, selvfølgelig.
For å komme problemet til livs, vil det på et tidspunkt bli nødvendig å oppsøke et sirkus eller andre steder der klovner kan påtreffes. Før dette skal vi imidlertid forberede oss grundig mentalt.
La oss med en gang slå fast et grunnleggende faktum når det gjelder klovner: Klovner eksisterer ikke i virkeligheten. Det er bare en mann som har kledd seg ut som klovn! En mann som roper på russisk eller romani (sigøynerspråket) riktignok, og det er jo i seg selv litt skummelt, men en mer eller mindre vanlig, levende mann er det altså. Inne i klovnen. Akkurat slik man på teater, film og fjernsyn kan se skuespillere utkledd som vampyrer, varulver, krokodiller, operasangere og andre fantasiuhyrer, kan man på sirkus oppleve russere og sigøynere utkledd som klovner. Men det er altså bare en rolle de spiller.
Dette er en viktig ting å huske på, og noe man alltid må ha klart for seg i møte med klovner. Denne innsikten alene er selvfølgelig ikke nok til fullstendig å fjerne klovneskrekk – dertil er en klovn dessverre altfor skummel når man plutselig har en like i nærheten – men vissheten om at den ikke finnes på ordentlig, er et av de verktøy vi har til rådighet, og vi skal i det følgende lære hvordan dette kan anvendes i kombinasjon med selvhypnotiske teknikker.
BUNDEN FORM
Bunden form
er en
svunden norm,
moderne lyrikk
er en
annen musikk
(om dóg ikke særlig
bedre butikk)
Men en gang i tiden
de gamle visste:
Svært få går rundt med
en dikt-huskeliste,
så om det skal huskes
og klebe som lim,
må verset ha både
rytme og rim!
. . .
Ⓒ 2020 Dik Taktér
ÅNDLEDD
Virkeligheten,
politisk og økonomisk
graviterer den
stadig mot midtpunktet
på en skala
mellom Storebrors propaganda
og Lillemanns paranoia
Skalaen,
en krøllete linje
en krusedull
hvis troverdighet
og sannsynlighet
minker eksponensielt
fra null
ut mot hver ende
Resten
vet vi ikke mye
sikkert om
Grensesnittet
er bare
glitter og stas
og guddommelig blår
i øya på folk
Ren øyensfryd
og ren kvalme
– et relativt
velment tilbud om
et handlingsrom
for den frie vilje
Ei tynn lefse av
en lettlest-utgave
for enkle sjeler
av biblioteket
i Alexandria
fra Reader’s Digest
Men vi er nå
engang her
og vi øver oss
og armbåndshjertet
sitter alltid på
den venstre handa
. . .
Ⓒ 2019 Dik Taktér
Vedr. glitter og stas og guddommelig blår i øya på folk:
Mer om dette kan man finne HER.
I forbindelse med at visse i rediktoratets bekjentskapskrets forholdsvis nylig har ligget, unnskyld, lagt seg til avkom for annen gang, og dessuten i utgangspunktet lenge har vært åpne om at de på prinsipiell basis går sin egen og menneskehetens fremtid temmelig pessimistisk i møte, har kritiske, og ikke overraskende, barnløse røster selvfølgelig sjofelt nok forsøkt å konfrontere de nybakte foreldre med det tilsynelatende paradoksale i kombinasjonen av en grunnleggende mangel på fremtidstro, og tross dette faktisk allikevel velge å produsere nye barn, som jo vil måtte leve i denne på forhånd antatt lite hyggelige fremtiden.
Vi føler at vi har et visst relevant erfaringsgrunnlag, og kan med en gang slå fast at dette egentlig, mer enn å være et egentlig paradoks, handler om forventningene, som blir noe urealistiske når man insisterer på å betrakte fenomenet med den typen strengt logiske briller. I det følgende vil vi derfor forsøke å klargjøre hvorledes dette med avl og oppdrett egentlig henger sammen. Og det har ikke mye med rasjonelt fjøsstell å gjøre, det er sikkert.
«Hvor udgangspunktet er galest,» osv. Det vil i utgangspunktet aldri passe veldig godt for det vestlige, moderne mennesket å få barn. Det er det ikke tid eller økonomi til, og det har i grunnen ikke passet veldig godt på flere generasjoner.
B A R N E B O K
En dag der bakom hadde kuene begynt å spise kaniner.
Det var slett ikke på grunn av en situasjon preget av nød, selv om kaninene protesterer kraftig på akkurat dette punktet, og det ga ingen som helst evolusjonsmessig fordel – Ikke for oss heller, sier kaninene – da kuer, når sant skal sies, lett får vondt i opptil flere av magene sine, og raper stygt og føler seg oppblåst om natten av for meget kanin, og sånt er jo aldri noe evolusjonært sjakktrekk, for å si det på den måten.
Det var antagelig snarere en form for dekadanse. Eller det glade vannvidd. Eller begge deler. Men ikke nød. Kuene hadde nok av vanlig kumat.
Men kanin spiste de, og som regel altfor meget, og det er forsåvidt lett å forstå dem, sånn i utgangspunktet, for kanin kan utvilsomt være en riktig delikatesse hvis man vet hvordan man håndterer den; får den til å slutte å hoppe, får av den hode og labber og pels og sånt, og riktig så grådige og forslukne ble kuene fort også, når de først hadde fått smaken på kanin og blitt slagkuer. Så det ble mye magetrøbbel. Kuer er jo heller ikke alltid så opptatt av detaljene i tilberedningsfasen som mange andre kanin-gourméter, og dette kan selvfølgelig ha bidratt til ytterligere problemer med fordøyelsen.
En annen litt uheldig effekt av kanininntaket, var at kuene ble gale. Det vil si, de ble vel ikke gale akkurat, men det var voldsomt som de rautet på en Dr. Creutzfeldt-Jakob, sårt og desperat rautet de – han er vel veterinær antagelig, eller veteri-nokså-nær, i hvert fall – mens de ravet rundt i enga og glefset etter de små kaninene, og forsøkte å få dem til å slutte å hoppe. Og det var i grunnen det lengste kuene strakk seg i retning av fancy–schmancy, kokkefaglig triksing og fiksing med maten før fortæring. De var vel strengt talt ikke engang alltid så nøye med hvorvidt det faktisk egentlig var helt og fullstendig slutt på hoppingen heller, hvis de først fikk litt kanin mellom tennene.
N O V E L L E
GAZ-M20 Pobeda, 1952
«Ukjent kjøretøy knuste rute hos J.P. Jensens Kolonial natt til mandag,» lød hovedoverskriften i den lille lokalavisen. Den var ledsaget av et grovt rasterert sort-hvittbilde av fasaden til J.P. Jensens Kolonial med et stort hull i mesteparten av vinduet. Dessuten kunne man på bildet se kolonialhandler J.P. Jensens egen, personlige fasade – også denne med et hull av betydelig størrelse måpende i midten av øverste etasje. Artikkelen kunne videre opplyse følgende:
«Det var et trist syn som møtte kolonialhandler Jens Petter Jensen på Tjæretønna i morges da han kom for å låse seg inn i butikken sin klokka åtte. I løpet av natten hadde noen knust den store ruta i butikkens fasade og forvoldt skadeverk på grunnmur, karmverk, hyller og en søyle som befinner seg ca. en halv meter innenfor vinduet.
«Det ser ut som om noen har dundret inn vinduet med bil og havnet med forhjulene og halve fronten over kanten på grunnmuren og stoppet mot søylen her,» sier Jensen og peker på store hakk i betongen, ødelagte varehyller og knust lykteglass på gulvet sammen med restene av hans egen vindusrute.
«Jeg har ikke fått full oversikt over varebeholdningen i alt rotet, men foreløpig ser det ikke ut som det mangler stort. Det har i hvertfall ikke vært for vinnings skyld at noen har vært her. Det eneste jeg ser er vekk er en sixpack med øl. Eller så har de blitt overrasket og stukket av før de hadde tenkt.» «Og hvordan de har fått bilen løs fra muren og ned på asfalten igjen uten kranbil er jo et mysterium i seg selv,» legger kjøpmannen til.
Kjøretøyet var imidlertid forsvunnet da Jensen kom på jobb, og politiet etterlyser vitner som kan ha sett eller hørt noe.»
«Nabo hørte sinnsyk latter,» var neste overskrift, i litt mindre bokstaver denne gangen, for det var i grunnen en ganske edruelig avis.
EN PRAGTFUGL JAGTFUGL
Fuglefanden kjent som ugle,
er helt klart, blant alle fugle,
holdt for en som er en pragtfuld,
farlig og besluttsom jagtfugl,
lynrask og med-kloens-magt-fugl
– langt i fra en treg, forsagt fugl!
Fuglefanden skriker stygt nu,
intet lite dyr er trygt nu …
Før en markmus rekker snu seg,
er den ikke lenger mus – nei,
den er død og gjennemkloet
mat på vei til ugleboet!
Slik, for uglen, går nu dagan,
skrik og byks – og mat i magan.
Stiller oss i stram givakt, fugl!
Mer-har-aldrig-av-fugl-smagt-fugl!
Men så er der endog mere;
uglefugle er blant flere,
herunder beregnet ravne,
dem som aldrig kjente savnet
av mer syn og dypsind, dere:
Uglens visdom var i gavnet
engang fasit for Atene!
Nu den flyver kun alene.
. . .
Ⓒ 2018 Dik Taktér
K U R S U S
diktakt har av ulike årsaker ikke blitt oppdatert med nytt materiale siden sist vinter, men nå syntes rediktoratet at det var på tide å i det minste by på en reprise på noe gammelt som enda ikke er skjemt.
Derfor har vi vært på den mørke baksiden av månearkivet fra fortiden og fisket frem, og fjærlett omarbeidet en leksjon fra vår gamle serie med hypnosekurs, tidligere publisert på en annen, fordums nettside av oss, og i denne leksjonen lærer vi leserne å hypnotisere omgivelsene til å la en slippe unna med forskjellige ting som ellers lett ville ha medført konsekvenser; såkalt hverdagshypnose for pinlig berørte – eller «for folk som oppdages på feil sted med buksene dårlig kneppet og i trekkspillfasong et sted nedenfor knærne», om man vil.
– Me …? Illustrasjon: Ub Iwerks
Nesten alle har vi en eller annen gang vært vitne til eller selv blitt utsatt for hypnose. Som kjent benytter en hypnotisør seg – i tillegg til et intenst blikk og ditto mimikk – av suggererende bevegelser, ofte utført med en såkalt pendel, men like gjerne med kun hender og fingre som verktøy i den hypnotiske trances tjeneste. De suggererende bevegelsene ledsages videre av hypnotisørens monotone repetisjon av et hypnosemantra, alternativt en hypnotisk instruksjon – også kalt programmering.
Programmering medfører at objektet senere vil utføre handlingen som er instruert under den hypnotiske seansen. Objektet vil under utførelsen av den instruerte handlingen oppleve at han eller hun selv initierer og gjennomfører dette som en spontan og fri viljeshandling, og er overhodet ikke klar over at handlingen på forhånd er effektivt programmert ved hjelp av hypnose.
Et svært populært virkemiddel innen hypnosefaget er det kjente sovemantraet. Hypnotisøren svinger pendelen eller hånden frem og tilbake i en rolig, taktfast bue foran objektets ansikt mens han messer fram et sovemantra. Dette lyder f.eks. ganske enkelt: «Se meg inn i øynene. Du er søvnig. Du vil sove. Se meg inn i øynene. Du er søvnig. Du vil sove.», eller noe i den retning. Dersom hypnosen lykkes, sovner objektet etter svært kort tid.
Hvor ofte har De ikke, kjære leser, befunnet Dem i en pinlig, kanskje rett ut sagt kompromitterende situasjon – tatt på fersk gjerning i kakeboksen, så og si – hvor De skulle ønske at De kunne hypnotisere vedkommende vitne eller autoritetsperson som er blitt oppmerksom på Deres karakterbrist? Hypnotisere, slik at De i det minste kunne komme Dem unna litt svint, og i beste fall for all ettertid unngå å behøve å stilles til ansvar?
Etter å ha tatt vårt hypnosekurs kan De!
diktakt 