Vi bedriver med fullt overlegg ikke mye politisk eller annen alvorstung og kjedelig oppdikting og nedskriving her. Men i ektefølt solidaritet med alle barn, finner rediktoratet at nok er nok, og at det nå er helt påkrevet å ytre noen utvetydige ord om et seiglivet og alvorlig samfunnsproblem; en mildt sagt provoserende urettferdighet, som med skam å melde primært går ut over barn, men også enkelte, noe eldre hedersfolk får av og til merke hvordan det kan føles å få sin naturlige tillitsfullhet trampet ned i søla.

¶ rediktoratet kan kan knapt tydelig nok få understreket sin indignasjon og skarpe protest mot en gjennomgripende og fullstendig forkastelig praksis voksensamfunnet kontinuerlig bedriver: En ond og manipulerende, virkelighetstilslørende rigging av språket, for å narre barn opp i stry, og slik bygge opp til uunngåelige skuffelser og påfølgende familiekonflikter. Konflikter som medfører at de voksne nok en gang overkjører barna med maktarrogant insistering på realitetene i ting enhver idiot kan gjenkjenne som det reneste sprøyt, mot bedre vitende, og i siste runde bruker fysisk overmakt og tvangsmidler for å tvinge barna til å underkaste seg galskapen. Mens voksensamfunnet selv manøvrerer seg elegant klar av trøbbel, og slipper å måtte smake noen som helst konsekvenser av sine forbrytelser.
Men én ting er uansett klinkende klart: Barn avslører disse språklige tricksene og blanke løgnene umiddelbart ved første, praktisk mulige anledning. Hvor lenge skal dette få fortsette? Alle vet jo godt hva som er sant. Dette er bare så utrolig nedrig og sjofelt at vi knapt har ord.

Nei, unger. Vi lar oss ikke lure, gjør vi vel? Litt orden må det for kølsvarte være. Fiskekaker er ikke kaker. Fiskeboller er ikke boller. Og ingefærøl er altså ikke øl. Makan.

Hvor vanskelig kan det være, liksom.

. . .

Ⓒ 2020 Dik Taktér

Etter en rask sjekk på Wikipedia for å se hva det der står om kleskoder for bryllup, har rediktoratet i dag gleden av å videreformidle en usedvanlig smidig og fin formulering.

Vi siterer:

«Bryllupsgjester skal ikke heller bære sorgantrekk, for også ved sorg skal gleden dominere, om enn bare kortvarig, under bryllupet.»

Ja, absolutt. Selv om det for mindre berusede gjester bør synes opplagt at det ved ekteskapsinngåelsen legges til rette for en langvarig sorg eller to, behøver man jo ikke la det ødelegge festen. Hverdagen kommer tidsnok, og vil utvilsomt by på andre og nesten like gode anledninger til å bære sorgantrekket.

Chic’e sørgekjoler, Wien ca. 1901

I forbindelse med at visse i rediktoratets bekjentskapskrets forholdsvis nylig har ligget, unnskyld, lagt seg til avkom for annen gang, og dessuten i utgangspunktet lenge har vært åpne om at de på prinsipiell basis går sin egen og menneskehetens fremtid temmelig pessimistisk i møte, har kritiske, og ikke overraskende, barnløse røster selvfølgelig sjofelt nok forsøkt å konfrontere de nybakte foreldre med det tilsynelatende paradoksale i kombinasjonen av en grunnleggende mangel på fremtidstro, og tross dette faktisk allikevel velge å produsere nye barn, som jo vil måtte leve i denne på forhånd antatt lite hyggelige fremtiden.

Vi føler at vi har et visst relevant erfaringsgrunnlag, og kan med en gang slå fast at dette egentlig, mer enn å være et egentlig paradoks, handler om forventningene, som blir noe urealistiske når man insisterer på å betrakte fenomenet med den typen strengt logiske briller. I det følgende vil vi derfor forsøke å klargjøre hvorledes dette med avl og oppdrett egentlig henger sammen. Og det har ikke mye med rasjonelt fjøsstell å gjøre, det er sikkert.

«Hvor udgangspunktet er galest,» osv. Det vil i utgangspunktet aldri passe veldig godt for det vestlige, moderne mennesket å få barn. Det er det ikke tid eller økonomi til, og det har i grunnen ikke passet veldig godt på flere generasjoner.

Les videre →