En Ulv i Gaasehud

Et nattlig, kamuflert oppdrag av største viktighet, slik det ble skildret for noen år siden: formmessig inspirert av det gamle dansk-norske sprog – og med fåglarna vet hvor mange ekte nattetimer tilbragt i forsøket på å få det til å gå knirkefritt opp i rim og rytme, uten kunstig nødprim eller plagsomme syndiktaksfeil som roper konfirmasjons– og brullypssang-oppdikter.

Mine Rødhætter & Graaben, ønsk velkommen til:

  faareklaer II  EN ULV I GAASEHUD

Fuldmaanen kaster Sitt kolde Skin
gjennem Ruten til Lille Rødhætte ind
Ved Byens Utkant, i tyvlaante Fjær,
den samme Nat en Skikkelse gaar
mellem Husernes Skygger: En Graaben er
forkledt nu, det er Han – ikke som Faar,
men en Gaas med Vargesind!

Vinden og Gaasen uler i Nat
Av Jagtlyst er Gaasen ganske besat
Dyret dirrer af Spænning og sætter
Kursen derhen hvor det venter at finde
Blod for Sin Tørst, kan hende derefter
den higer – med Ulvesind – efter Quinde,
den Gaas med Ulveindmat!

Med siklende Kjæft og i Fugleskrud
fanger den Sig en rødhættet Brud
(om Fuglen lykkes med Jagten i Kveld),
for denne Skapning som har Sitt Hjæm
under den graahvide, nuppete Fæld
en nu afdød Fugl en Gang bar, er slæm –
En Ulv i Gaasehud!

I Natens Taake tændes et Baal,
snart høres højlydt Latter og Skraal
Sultne og festglade Mænd med Gevær
har Sig en salig Skarpskyttersvir
Men Rovgaasen sanser hvor Faren er,
og passer Sig vel, saa den ikke blir
en Ulv i Faarikaal!

På Rødhættes Dør snart Gaasen banker
Omkring Hennes Kjød snurrer Gaasens Tanker
Piken aabner Sin Dør og Sin Mund
og sier: – Nei, den var da merkelig rar!
Den rareste Gaasen paa all den Stund,
og naar Jeg ser nøie, saa tror Jeg den har
baade Ulve– og Digterskavanker!

– Du er ikke riktig, var Rødhættes Tak
for Forestillingen. – Find Dig en Krak,
og fortell Mig saa, Min maskerte Hævner:
Hvad tænkte Du paa, naar Du gikk ud
som Ulv i en Gaas der næsten rævner?
Din Gaasekraaslyd ligner ei Ulvetud,
men en Digter i Gaasepelsfrak!

– Eh … nu har Jeg vandret i Taake og Regn,
fra Rediktoratet og helt til Din Egn
i en Gaas … Hun afbrøt Mig: – Kjære,
«Ulv» i Gaasøine er Du da, det!
Og hvad maa Jeg saaledes være?
Den Rødhætte Du skal mæske Dig med –
Din «Gaas» i Hermetegn!

. . .

Ⓒ 2006 Dik Taktér

maskeraden fortsetter - nuria tamarit

Maskeraden fortsetter. Illustrasjon: Nuria Tamarit

 

Gul kamfer

E S S A Y

(Klagesang, aldersbestemt klasse 50+ m/ forbehold)

kamfen mol

Det omfattende, mildt sagt forkastelige fysiske og mentale forfall vi i mer nøytrale vendinger kaller å eldes – og strengt talt mener jeg at denne anklagen også må gjelde for hele det i overkant morbide konseptet kalt tid – er en ren og skjær, sjofel svindel. En forferdelig dårlig spøk er det, og slett ikke hva man burde kunne forvente av tilværelsen anno 2017. Fornem konjakk eldes. Utsøkt treskurd eldes. Eldes er bra. Men folk? Folk eldes da for pokker ikke, folk blir bare sjuke og dauer til slutt av for mye tid, det er det folk gjør. Det kan drøye ut, heter å bli gammel, men er ikke det samme som å eldes, som høres fint ut. Gammel høres bare ut som fornavnet til gammel og skjemt.

Nøyaktig hvor skjemt eller sjuke folk kan bli før de er ferdig med å være gamle og dauer, er for øvrig blant de ting jeg har tenkt å si litt om her. Når de allerede misvisende nøytrale vendinger så skal forsøke å gi tid og menneskelig forfall et slags ytterligere falskt anstrøk av en viss anstendighet der det egentlig bare finnes elendighet, føyer man pinadø gjerne til floskelen «med verdighet» også. Eldes med verdighet, forstår du. Hipp hurra.

Jeg skriver i det følgende så langt jeg orker om dette begredelige temaet – mens jeg fremdeles er i stand til å skrive, og før jeg sikkert tvinges av kroppen til å ta tidlig kvelden på grunn av Kolsheimers sykdom og skriveprolaps, og hva det nå ellers er kroppen får når man bare blir gammel og skjemt nok, og hodet derfor også plutselig gjenoppdager både selvbedragets edle kunst og forlengst avsvergede sukker- og terpenoidvarer.

For ikke før har man kommet såpass langt på livets landevei at man endelig er på et punkt hvor det faktisk føles litt mer naturlig, i hvert fall innen rekkevidde, å greie å dempe de aller mest animerte uttrykkene for ungdom og dumhet som lenge pleide å være karakteristisk for herværende oppdikters personlighet og adferd, så blir man temmelig uforberedt kastet inn i nok en vanskelig omstillingsprosess for å komme à jour med det forvirrende faktum at man plutselig igjen har en kropp, med alt dette kan medføre. Støtt og stadig viser det seg at denne kroppen absolutt skal ha et ord med i laget, gjerne det siste ordet forsåvidt, og aller helst i de mest upraktiske sammenhenger – og like støtt og stadig er jo tydeligvis dette alltid bare for å minne sin beboer på effektive måter om at den ikke er femti lenger, den heller. Og vel så det. Pokker ta. Les videre

Vise for gærne trapper

Theilertrappene går fra Rådhusgata og opp til skolen, er av betong med klassiske, smidde gelender og har etthundreogtrettitre trinn både opp og ned.

Trappene er altså veldig lange og bratte ennå, men da jeg var liten var det hele tusen trinn der; jeg husker nemlig godt at vi kalte det tusentrappene den gangen. Pluss at trappene har en rekke svinger og avsatser for å følge det bratte og kronglete terrenget, der de temmelig diskrét snor seg som en populær snarvei opp mellom sentrum og Løkka; en høydeforskjell man ellers må gå en temmelig lang runde for å gjøre unna.

Og i 1974 skrev Egil Monn-Iversen ny melodi til en tekst fra 1960 av Alf Prøysen. Sammenhengen mellom denne melodien og Theilertrappene har vært relativt lite omtalt frem til nå, men vi får tro at dette vil komme til å endre seg kraftig etter denne lokalt tilpassede versjonen. Jeg har alltid likt de trappene:

 

VISE FOR GÆRNE TRAPPER

I Theilerkleiva der er det trapper
mange trapper
lange trapper

Hele kleiva er bare trapper
fine grå
å trede på

Et trinn er knust
men det skal få stå

Et har en sprekk
der graset vokser nå

Men alle andre er på vegen hemmat
og leve lykkelig med småstein på

 . . .

Ⓒ 2011 Dik Taktér

Skrivesperrenytt (1)

Nygammelt fra Journal of Applied Behavior Analysis

Alle som skriver, eller kanskje nettopp ikke skriver, er kjent med og frykter tilstanden skrivesperre.

Jeg har selv en venn og kollega som er såpass interessert i problemet at han i årevis har hatt som uttalt mål en dag å fullføre det definitive fagverket om skrivesperre – intet mindre enn syv bind. Det har så langt blitt med drømmen, da min venn synes å slite ørlite grann med en slags dørstokkmil når det gjelder å komme i gang med første kapittel.

Uansett; Dennis Upper ved Veterans Administration Hospital, Brockton, Massachusetts publiserte allerede høsten 1947, i tidsskriftet Journal of Applied Behavior Analysis, en uhyre interessant studie kalt THE UNSUCCESSFUL SELF-TREATMENT OF A CASE OF «WRITER’S BLOCK». Les videre

My Favorite Things

En ganske personlig gjendiktning av Oscar Hammerstein IIs tidløse schläger fra «The Sound Of Music» (1959). Originalmusikken var ved Richard Rodgers.

MY FAVORITE THINGS

Big brandy bottles with brandy inside them
Large, juicy joints and a nice place to hide them
Steely Dan records, a new set of strings
These are a few of my favorite things

Tenderloin beef steak along with some good wine
Cuban cigars and a «Free Samples Here» sign
Strawberries, chocolate, a girlfriend who sings
These are a few of my favorite things

Freshly ground coffee with sugar and cream in it
Flying (allthough I was probably dreamin’ it)
Freedom and friendship, a good pair of wings
These are a few of my favorite things

In the dark nights when the snark bites
and I’m turning mad
I hardly remember my favorite things,
but that’s just when I feel really bad

. . .

Ⓒ 2006 Dik Taktér

Velstandslefsa

kommentΛrt: Søndmørsposten

Vi har, fra vårt nettverk av lokale korrespondenter og via kommunikasjonssystemet diktakt rørpost & satelitt, noe forsinket mottatt nedenstående gledelige oppdatering fra et vestlandssamfunn, nærmere bestemt Vartdalstrandens herred på Sunnmøre:

soendmoerspostenjanuar1896

Faksimile: Sundmørsposten

diktakt oppfatter at situasjonen i Vartdalstrandens herred dengang fortonte seg som den rake motsetning til hva vi nå i 2017 daglig kan observere i våre egne nære omgivelser; tidene forandrer seg stadig, allting flyter, men mennesket kan på tross av dette ubestridelige faktum allikevel ikke bade to ganger i den samme elven osv, osv, og her er jo snart ikke annet enn galne og døvstumme.

Bohemer og drikkara er det vel heldigvis akkurat passe med.

Rediktoratet mottar gjerne rapporter fra vestlandet også i fremtiden, og da spesielt dersom ståa skulle endre seg vesentlig.

Førspråklig

FØRSPRÅKLIG

Besinnelsen ligger der,

et lite selvbetraktningens skritt til side,

på en ironisk armlengdes avstand

Verdigheten er dens belønning,

latteren dens stemme

Der kan man under trygge forhold

oppleve fritt fall

helt fra bakken og opp

. . .

Ⓒ 2016 Dik Taktér

Kontrapunktum

Kontrapunktum; vanlig, men som oftest temporær sinnstilstand.

K. kan inntreffe hos overtrøtte småbarn, såvel som hos ungdom og unge voksne på tampen av en hyggelig anledning.

Ved k. oppleves en sterk motvilje mot å gå og legge seg for å sove.

Lille molltrist

LILLE MOLLTRIST

Lille foster, lille foster
hvorfor ler du i vann
Lille foster, lille foster
hvorfor ler du i vann
Du skal snart gispe luft som
ei flyndre på land
langt inni skogen den grønne

Lille barndom, lille barndom
hvorfor går du så fort
Lille barndom, lille barndom
hvorfor går du så fort
når vi uansett bare skal
gå oss litt bort
langt uti skogen den grønne

Lille oppvekst, lille oppvekst
hvorfor slår du så hardt
Lille oppvekst, lille oppvekst
hvorfor slår du så hardt
Det var tiden vi mista og ingen ble spart
langt bakom skogen den grønne

Lille voksen, lille voksen
hvorfor er du så stiv
Lille voksen, lille voksen
hvorfor er du så stiv
Og hvor ble det av drømmen
om ditt voksne liv
like ved skogen den grønne

Lille gammel, lille gammel
hvorfor er du så klok
Lille gammel, lille gammel
hvorfor er du så klok
at du sitter med nesa di
fast i en bok
langt unna skogen den grønne

Lille olding, lille olding
det må være litt rart
Lille olding, lille olding
det må være litt rart
at du aldri får bruk for alt
du har erfart
rundt om i skogen den grønne

Lille dauing, lille dauing
men det var jo litt fint
Lille dauing, lille dauing
men det var jo litt fint
at du daua på orn’tlig
og ikke blir pint
langt under skogen den grønne

. . .

Ⓒ 2011 Dik Taktér

Tankegjøk

Tankegjøk; dårlig spøkefugl.

T. formodes å være ansvarlig for å legge altfor store og kompliserte tankeegg i altfor små hoder, som så sparker ut alle de småtankene som egentlig hører hjemme der.

T. har i nyere tid blitt hyppig registrert kloss innpå herværende rediktorat, og meg våger den neppe legge egg hos. Jeg trenger neppe utdype.