Mest poesi, lyrikk og annet på bunden verseform, som f.eks. sangtekster, men enkelte mindre tellekantpregede primord er det faktisk også innimellom.
BUNDEN FORM
Bunden form
er en
svunden norm,
moderne lyrikk
er en
annen musikk
(om dóg ikke særlig
bedre butikk)
Men en gang i tiden
de gamle visste:
Svært få går rundt med
en dikt-huskeliste,
så om det skal huskes
og klebe som lim,
må verset ha både
rytme og rim!
. . .
Ⓒ 2020 Dik Taktér
ÅNDLEDD
Virkeligheten,
politisk og økonomisk
graviterer den
stadig mot midtpunktet
på en skala
mellom Storebrors propaganda
og Lillemanns paranoia
Skalaen,
en krøllete linje
en krusedull
hvis troverdighet
og sannsynlighet
minker eksponensielt
fra null
ut mot hver ende
Resten
vet vi ikke mye
sikkert om
Grensesnittet
er bare
glitter og stas
og guddommelig blår
i øya på folk
Ren øyensfryd
og ren kvalme
– et relativt
velment tilbud om
et handlingsrom
for den frie vilje
Ei tynn lefse av
en lettlest-utgave
for enkle sjeler
av biblioteket
i Alexandria
fra Reader’s Digest
Men vi er nå
engang her
og vi øver oss
og armbåndshjertet
sitter alltid på
den venstre handa
. . .
Ⓒ 2019 Dik Taktér
Vedr. glitter og stas og guddommelig blår i øya på folk:
Mer om dette kan man finne HER.
EN PRAGTFUGL JAGTFUGL
Fuglefanden kjent som ugle,
er helt klart, blant alle fugle,
holdt for en som er en pragtfuld,
farlig og besluttsom jagtfugl,
lynrask og med-kloens-magt-fugl
– langt i fra en treg, forsagt fugl!
Fuglefanden skriker stygt nu,
intet lite dyr er trygt nu …
Før en markmus rekker snu seg,
er den ikke lenger mus – nei,
den er død og gjennemkloet
mat på vei til ugleboet!
Slik, for uglen, går nu dagan,
skrik og byks – og mat i magan.
Stiller oss i stram givakt, fugl!
Mer-har-aldrig-av-fugl-smagt-fugl!
Men så er der endog mere;
uglefugle er blant flere,
herunder beregnet ravne,
dem som aldrig kjente savnet
av mer syn og dypsind, dere:
Uglens visdom var i gavnet
engang fasit for Atene!
Nu den flyver kun alene.
. . .
Ⓒ 2018 Dik Taktér
George Rodrigue: Blue Dog –
I’m Looking For Someone Like Me (2001)
På havet blir alle hunder blå. Tittelen har levd og sparket i hodet en god stund som one-liner; også illustrasjon ble funnet og øremerket allerede for flere år siden, men noen ytterligere oppdikting og nedskriving i sakens anledning har dette ikke medført før akkurat her og nå. Men plutselig måtte visst tittelen bare brukes til noe, for disse to versene kom på impuls og et voldsomt rush i skrivende stund på én-to-tre – bortimot klart, ferdig, en halvtimes finpuss, gå – diktet settes og publiseres omgående uten mere om og men.
Det må jo nødvendigvis ha blitt jobbet litt med det i en mørk krok her inne på forhånd uten at jeg har merket mye til det, men forløsningen gikk sjeldent fort. Hadde det bare vært så greit å dikte bestandig. Og temmelig blå var den kjøteren også, hvor enn den kom fra.
PÅ HAVET BLIR ALLE HUNDER BLÅ
av hav er du kommet
til hav skal du bli
men av hav skal du atter
mang en gang
før den tid
kave kroppen opp på knatten
i siste liten
som ei halvdrukna fillebikkje
med skam til pass
og hjemløs lengsel
for på havet blir alle hunder blå
~ ¤ ~
fra stjerner er du kommet
til stjerner skal du bli
og mot stjerner skal du atter
i mang en sang
før den tid
strekke drømmen ut i natten
den siste biten
som ei besatt losbikkje
med knust kompass
i tidens fengsel
for på havet blir alle hunder blå
. . .
Ⓒ 2018 Dik Taktér
brudd I
Jeg vil gå ned med søppelposen. Jeg har ikke tenkt å låse døren, jeg skal bare rett ned og opp igjen. Sylinderlåsen har en flat messingvrider på innsiden og nøkkelhull på utsiden. Det er ikke en smekklås, så man må vri enten vrideren eller nøkkelen rundt for å låse døren.
Når jeg kommer ut i oppgangen lukker jeg døren inntil, og låser ved å vri vrideren rundt. Jeg kommer umiddelbart på at det er en tabbe; jeg har jo ikke tatt nøklene med meg, og jeg trenger dem for å komme meg inn igjen. Jeg har låst meg ute. Jeg rister en gang hardt i dørhåndtaket for å forsikre meg om at det er sant. Låst. Jeg famler i lommene mens jeg ser fortvilet på det smale nøkkelhullet. Etter et par sekunder går det opp for meg at situasjonen er umulig. Jeg kan ikke ha låst meg ute med vrideren, for det er ingen vrider på utsiden av låsen. Og jeg kan ikke ha låst med nøkkelen, for nøkkelknippet ligger inne i leiligheten. Les videre
Nedenstående rytmiske sportsdikt; «Resten?» ble, med kun minimale justeringer i anledning dagens publisering på diktakt.com, oppdiktet på rekordtid på bortimot automatisk åndeskrift-nivå under en spontant avholdt og improvisert mini-poesi-slam en ukes tid før jul i 2016, rett etter at jeg hadde lest en artikkel på nettet om en rapport og de temmelig begredelige tallene i denne; tall som tørt beskrev størrelsesforholdene i vår verdens materielle og økonomiske ulikheter og urettferdighet. En ekstrem disproporsjonalitet, og noe som avstedkommer både en økt bevissthet og indignasjon over tingenes tilstand, men også ydmykhet og glede over å ikke være rammet av noen av de typiske plagene hverken ved akutt materiell fattigdom, eller ved for mye gull å drasse & passe på.
For ikke-millardærer er ikke som andre milliardærer, og selv kan jeg bare konstatere at det beste er å ha akkurat helt passe beskjedent, og er takknemlig for derved å ha fått anledning til å sette så mye mer pris på alt man har av ikke-materielle verdier. Og det er ikke småtterier: Les videre
De rene hoffpåfugler. Hvem ville trodd at denne brodne gjengen var våre såkalt ledende politikere. Er slike fjollete danseshow i beste sendetid verdt lisenspengene? Eller, og vel muligens også enda litt viktigere: Verdig et opplyst demokrati? Tror ikke det, gitt. Den fjerde stasmakt må ha møtt veggen, stakkar.
Kaffe m/ gratis påfugl – et direktesendt program
Det snubler seg frem
i hoffnarredansen,
uten den helt store
musiske sansen
Tramper på folkets
ømmeste føtter,
røsker opp Norge
med frukter og røtter
Hva er det for trollete,
skruppelløst vesen
som tar oss så innmari
ved polonesen?
. . .
Ⓒ 2017 Dik Taktér
Et nattlig, kamuflert oppdrag av største viktighet, slik det ble skildret for noen år siden: formmessig inspirert av det gamle dansk-norske sprog – og med fåglarna vet hvor mange ekte nattetimer tilbragt i forsøket på å få det til å gå knirkefritt opp i rim og rytme, uten kunstig nødprim eller plagsomme syndiktaksfeil som roper konfirmasjons– og brullypssang-oppdikter.
Mine Rødhætter & Graaben, ønsk velkommen til:
EN ULV I GAASEHUD
Fuldmaanen kaster Sitt kolde Skin
gjennem Ruten til Lille Rødhætte ind
Ved Byens Utkant, i tyvlaante Fjær,
den samme Nat en Skikkelse gaar
mellem Husernes Skygger: En Graaben er
forkledt nu, det er Han – ikke som Faar,
men en Gaas med Vargesind!
Vinden og Gaasen uler i Nat
Av Jagtlyst er Gaasen ganske besat
Dyret dirrer af Spænning og sætter
Kursen derhen hvor det venter at finde
Blod for Sin Tørst, kan hende derefter
den higer – med Ulvesind – efter Quinde,
den Gaas med Ulveindmat!
Med siklende Kjæft og i Fugleskrud
fanger den Sig en rødhættet Brud
(om Fuglen lykkes med Jagten i Kveld),
for denne Skapning som har Sitt Hjæm
under den graahvide, nuppete Fæld
en nu afdød Fugl en Gang bar, er slæm –
En Ulv i Gaasehud!
I Natens Taake tændes et Baal,
snart høres højlydt Latter og Skraal
Sultne og festglade Mænd med Gevær
har Sig en salig Skarpskyttersvir
Men Rovgaasen sanser hvor Faren er,
og passer Sig vel, saa den ikke blir
en Ulv i Faarikaal!
På Rødhættes Dør snart Gaasen banker
Omkring Hennes Kjød snurrer Gaasens Tanker
Piken aabner Sin Dør og Sin Mund
og sier: – Nei, den var da merkelig rar!
Den rareste Gaasen paa all den Stund,
og naar Jeg ser nøie, saa tror Jeg den har
baade Ulve– og Digterskavanker!
– Du er ikke riktig, var Rødhættes Tak
for Forestillingen. – Find Dig en Krak,
og fortell Mig saa, Min maskerte Hævner:
Hvad tænkte Du paa, naar Du gikk ud
som Ulv i en Gaas der næsten rævner?
Din Gaasekraaslyd ligner ei Ulvetud,
men en Digter i Gaasepelsfrak!
– Eh … nu har Jeg vandret i Taake og Regn,
fra Rediktoratet og helt til Din Egn
i en Gaas … Hun afbrøt Mig: – Kjære,
«Ulv» i Gaasøine er Du da, det!
Og hvad maa Jeg saaledes være?
Den Rødhætte Du skal mæske Dig med –
Din «Gaas» i Hermetegn!
. . .
Ⓒ 2006 Dik Taktér
Maskeraden fortsetter. Illustrasjon: Nuria Tamarit
Theilertrappene går fra Rådhusgata og opp til skolen, er av betong med klassiske, smidde gelender og har etthundreogtrettitre trinn både opp og ned.
Trappene er altså veldig lange og bratte ennå, men da jeg var liten var det hele tusen trinn der; jeg husker nemlig godt at vi kalte det tusentrappene den gangen. Pluss at trappene har en rekke svinger og avsatser for å følge det bratte og kronglete terrenget, der de temmelig diskrét snor seg som en populær snarvei opp mellom sentrum og Løkka; en høydeforskjell man ellers må gå en temmelig lang runde for å gjøre unna.
Og i 1974 skrev Egil Monn-Iversen ny melodi til en tekst fra 1960 av Alf Prøysen. Sammenhengen mellom denne melodien og Theilertrappene har vært relativt lite omtalt frem til nå, men vi får tro at dette vil komme til å endre seg kraftig etter denne lokalt tilpassede versjonen. Jeg har alltid likt de trappene:
VISE FOR GÆRNE TRAPPER
I Theilerkleiva der er det trapper
mange trapper
lange trapper
Hele kleiva er bare trapper
fine grå
å trede på
Et trinn er knust
men det skal få stå
Et har en sprekk
der graset vokser nå
Men alle andre er på vegen hemmat
og leve lykkelig med småstein på
. . .
Ⓒ 2011 Dik Taktér
En ganske personlig gjendiktning av Oscar Hammerstein IIs tidløse schläger fra «The Sound Of Music» (1959). Originalmusikken var ved Richard Rodgers.
MY FAVORITE THINGS
Big brandy bottles with brandy inside them
Large, juicy joints and a nice place to hide them
Steely Dan records, a new set of strings
These are a few of my favorite things
Tenderloin beef steak along with some good wine
Cuban cigars and a «Free Samples Here» sign
Strawberries, chocolate, a girlfriend who sings
These are a few of my favorite things
Freshly ground coffee with sugar and cream in it
Flying (allthough I was probably dreamin’ it)
Freedom and friendship, a good pair of wings
These are a few of my favorite things
In the dark nights when the snark bites
and I’m turning mad
I hardly remember my favorite things,
but that’s just when I feel really bad
. . .
Ⓒ 2006 Dik Taktér
diktakt 
