Sidelys!

E S S A Y | F A G

Quotation-Marks-Close-Payroll-SolutionsPosisjoner i sikte!

Splitte mine DMX– og ArtNet-signabler! Skjøt mine beste strømskjøtekabler!
Her skal vi jaggu  – fra begge sider – ha fire dybder med lave profiler
vinkelrett inn her så spellera lider og rasler med sabler – de rett ut fortviler;
jo bedre de ser ut ved lysprøvetider, jo verre det rabler – og større jeg smiler!

  – lyrisk høystemt lyssetter

sidelys

1194989234414508160led_rectangular_h_green.svg.thumb  001 ▪ Primolog

Sidelys er et nobelt og løfterikt ord

Herværende førsteoppdikter, rediktør, utskrevet diktator mm. bedriver disse oppdiktaktene, og hva som nå ellers skjer rundt her, primært som en uavvergelig følge av hvordan dette hodet fra naturens side opererer når det ikke tvinges til noe annet, eller ingen ser det. En ren «hobby», eller tvangslidelse på godt og ærlig norsk.

Men når det kommer til mer nesten ordentlig arbeid (vi snakker fremdeles om ting langt inne i den relativt suspekte kunst– og kultursektoren her, så visse forbehold må tas mht. dette med ordentlig arbeid) – eller i hvert fall aktivitet som det i stor grad betales honorar for, og hvor det dessuten etableres visse eksterne forventninger til pålitelighet og lojalitet til prosjektet så lenge det pågår – er det, som noen av diktakts lesere vet, scenelyssetting som er aktiviteten; altså lyssetting av teater, dans, konserter mm. – det meste som kan forekomme på en scene hvis vaktmesteren ikke følger ordentlig med. Og i denne fasen av livet: nesten utelukkende på prosjekter i ganske liten målestokk – eller i hvert fall lokalt basert, ofte knyttet til kommunalt og privat barne– og ungdomsarbeid og den ikke-kommersielle kultursektoren generelt, hvori opptatt kulturskolene i et par andre kommuner i distriktet, i tillegg til min egen hjemkommune.

Og det er fra dette stå– eller sittestedet – typisk bak spakene på lysbordet på en teknisk ganske liten og enkel produksjon, kanskje litt, eller kanskje langt uti avantgarden – eller ikke, men derimot med de mest naturlige avantgardistene av alle; unga, i hovedrollene – og uansett ganske ofte med litt for lite av alt, bortsett fra det som teller; fryd og forventning, prestasjonsangst, premiérenerver og dugnadsånd – at jeg fremfører denne langsangvinske hyllest til sidelys.

Les videre

På havet blir alle hunder blå

I'm Looking For Someone Like Me (2001)

George Rodrigue: Blue Dog –
I’m Looking For Someone Like Me (2001)

 

På havet blir alle hunder blå. Tittelen har levd og sparket i hodet en god stund som one-liner; også illustrasjon ble funnet og øremerket allerede for flere år siden, men noen ytterligere oppdikting og nedskriving i sakens anledning har dette ikke medført før akkurat her og nå. Men plutselig måtte visst tittelen bare brukes til noe, for disse to versene kom på impuls og et voldsomt rush i skrivende stund på én-to-tre – bortimot klart, ferdig, en halvtimes finpuss, – diktet settes og publiseres omgående uten mere om og men.

Det må jo nødvendigvis ha blitt jobbet litt med det i en mørk krok her inne på forhånd uten at jeg har merket mye til det, men forløsningen gikk sjeldent fort. Hadde det bare vært så greit å dikte bestandig. Og temmelig blå var den kjøteren også, hvor enn den kom fra.

 

PÅ HAVET BLIR ALLE HUNDER BLÅ

av hav er du kommet
til hav skal du bli

men av hav skal du atter
mang en gang

før den tid

kave kroppen opp på knatten
i siste liten

som ei halvdrukna fillebikkje
med skam til pass

og hjemløs lengsel

for på havet blir alle hunder blå

              ~ ¤ ~

fra stjerner er du kommet
til stjerner skal du bli

og mot stjerner skal du atter
i mang en sang

før den tid

strekke drømmen ut i natten
den siste biten

som ei besatt losbikkje
med knust kompass

i tidens fengsel

for på havet blir alle hunder blå

. . .

Ⓒ 2018 Dik Taktér

To brudd på randen av sammen

 

brudd I

Jeg vil gå ned med søppelposen. Jeg har ikke tenkt å låse døren, jeg skal bare rett ned og opp igjen. Sylinderlåsen har en flat messingvrider på innsiden og nøkkelhull på utsiden. Det er ikke en smekklås, så man må vri enten vrideren eller nøkkelen rundt for å låse døren.

Når jeg kommer ut i oppgangen lukker jeg døren inntil, og låser ved å vri vrideren rundt. Jeg kommer umiddelbart på at det er en tabbe; jeg har jo ikke tatt nøklene med meg, og jeg trenger dem for å komme meg inn igjen. Jeg har låst meg ute. Jeg rister en gang hardt i dørhåndtaket for å forsikre meg om at det er sant. Låst. Jeg famler i lommene mens jeg ser fortvilet på det smale nøkkelhullet. Etter et par sekunder går det opp for meg at situasjonen er umulig. Jeg kan ikke ha låst meg ute med vrideren, for det er ingen vrider på utsiden av låsen. Og jeg kan ikke ha låst med nøkkelen, for nøkkelknippet ligger inne i leiligheten. Les videre

Resten?

det roede oeyeNedenstående rytmiske sportsdikt; «Resten?» ble, med kun minimale justeringer i anledning dagens publisering på diktakt.com, oppdiktet på rekordtid på bortimot automatisk åndeskrift-nivå under en spontant avholdt og improvisert mini-poesi-slam en ukes tid før jul i 2016, rett etter at jeg hadde lest en artikkel på nettet om en rapport og de temmelig begredelige tallene i denne; tall som tørt beskrev størrelsesforholdene i vår verdens materielle og økonomiske ulikheter og urettferdighet. En ekstrem disproporsjonalitet, og noe som avstedkommer både en økt bevissthet og indignasjon over tingenes tilstand, men også ydmykhet og glede over å ikke være rammet av noen av de typiske plagene hverken ved akutt materiell fattigdom, eller ved for mye gull å drasse & passe på.

For ikke-millardærer er ikke som andre milliardærer, og selv kan jeg bare konstatere at det beste er å ha akkurat helt passe beskjedent, og er takknemlig for derved å ha fått anledning til å sette så mye mer pris på alt man har av ikke-materielle verdier. Og det er ikke småtterier: Les videre

Kaffe m/ gratis påfugl

hoffnarredansenDe rene hoffpåfugler. Hvem ville trodd at denne brodne gjengen var våre såkalt ledende politikere. Er slike fjollete danseshow i beste sendetid verdt lisenspengene? Eller, og vel muligens også enda litt viktigere: Verdig et opplyst demokrati? Tror ikke det, gitt. Den fjerde stasmakt må ha møtt veggen, stakkar.

kommentΛrt: Inntrykk etter en partilederdebatt på tv, valget høsten 2017

 

Kaffe m/ gratis påfugl – et direktesendt program

Det snubler seg frem
i hoffnarredansen,
uten den helt store
musiske sansen

Tramper på folkets
ømmeste føtter,
røsker opp Norge
med frukter og røtter

Hva er det for trollete,
skruppelløst vesen
som tar oss så innmari
ved polonesen?

. . .

Ⓒ 2017 Dik Taktér

Epletreets skygge

N O V E L L E

wiretreets skygge

søndag 4. august, kl. 13.58

Han hadde vært mye dårlig i den store hagen som gutt. De uendelige sommerettermiddagene med gult lys og lange skygger hadde alltid vekket en uro, en verkende utålmodighet i ham. Og denne stumme, tomme ensomheten. I tillegg var nesten alle voksne inne og spiste eller hvilte, de andre ungene gjorde kanskje lekser eller så på tv. Bjørnar savnet dem heller aldri, men han savnet ofte å være som dem, ha det som dem.

Det flate skog- og åkerlandskapet i den lille romeriksbygda var en gyllen ørken mellom syv og ti, og Bjørnar hadde alltid kjempet mot tomheten i verden og kvalmen inni seg til kvelden og mørket kom. Han kunne alltids sykle en runde for å prøve å beskjeftige seg en stund med noe mer konkret, men tilbake i hagen ble det gjerne noen vonde timer i skyggen av epletreet uansett. Før solnedgang strakte skyggen seg helt frem til det vestvendte kjøkkenvinduet, der han så ofte hadde kunnet se moren rammet inn i den hvitmalte firkanten som utgjorde en åpning mot det som fantes og det han ønsket fantes der inne.

Ofte hadde han håpet at denne følelsen tilhørte en drøm, og at noen ville komme og vekke ham. Han visste ikke da at det var verdens store, felles ensomhet han så gjennom varme(disen, badet i en farge som om alt lys i verden strålte gjennom en av de gule, bølgete glassfiberplatene de hadde satt opp som solskjerm på to og en halv side av verandaen.

Heller ikke visste han da at han skulle komme til å ta epletreets skygge med seg ut av Leirsund og gjennom livet, men det var hans skygge, og han gjorde det.

Men Bjørnar visste det nå. Og han visste hva mer det var; nå visste han at dette var sannhetens lys. I dette lyset var frøet blitt sådd, og i dette lyset hadde det spiret og vokst i ham. Det sies at man alltid finner frem der man lekte som barn. Det sies også at barndommens gate alltid kjenner en igjen. Bjørnar fant lett frem, men han følte seg ikke gjenkjent.

Han kunne se en bevegelse bak glasset i kjøkkenvinduet i det han slang høyrebeinet over sykkelen og trillet stående på én pedal de siste to metrene frem til porten. Det duftet intenst av bjørk, klippet gress og morens nyperoser. Les videre

En Ulv i Gaasehud

Et nattlig, kamuflert oppdrag av største viktighet, slik det ble skildret for noen år siden: formmessig inspirert av det gamle dansk-norske sprog – og med fåglarna vet hvor mange ekte nattetimer tilbragt i forsøket på å få det til å gå knirkefritt opp i rim og rytme, uten kunstig nødprim eller plagsomme syndiktaksfeil som roper konfirmasjons– og brullypssang-oppdikter.

Mine Rødhætter & Graaben, ønsk velkommen til:

  faareklaer II  EN ULV I GAASEHUD

Fuldmaanen kaster Sitt kolde Skin
gjennem Ruten til Lille Rødhætte ind
Ved Byens Utkant, i tyvlaante Fjær,
den samme Nat en Skikkelse gaar
mellem Husernes Skygger: En Graaben er
forkledt nu, det er Han – ikke som Faar,
men en Gaas med Vargesind!

Vinden og Gaasen uler i Nat
Av Jagtlyst er Gaasen ganske besat
Dyret dirrer af Spænning og sætter
Kursen derhen hvor det venter at finde
Blod for Sin Tørst, kan hende derefter
den higer – med Ulvesind – efter Quinde,
den Gaas med Ulveindmat!

Med siklende Kjæft og i Fugleskrud
fanger den Sig en rødhættet Brud
(om Fuglen lykkes med Jagten i Kveld),
for denne Skapning som har Sitt Hjæm
under den graahvide, nuppete Fæld
en nu afdød Fugl en Gang bar, er slæm –
En Ulv i Gaasehud!

I Natens Taake tændes et Baal,
snart høres højlydt Latter og Skraal
Sultne og festglade Mænd med Gevær
har Sig en salig Skarpskyttersvir
Men Rovgaasen sanser hvor Faren er,
og passer Sig vel, saa den ikke blir
en Ulv i Faarikaal!

På Rødhættes Dør snart Gaasen banker
Omkring Hennes Kjød snurrer Gaasens Tanker
Piken aabner Sin Dør og Sin Mund
og sier: – Nei, den var da merkelig rar!
Den rareste Gaasen paa all den Stund,
og naar Jeg ser nøie, saa tror Jeg den har
baade Ulve– og Digterskavanker!

– Du er ikke riktig, var Rødhættes Tak
for Forestillingen. – Find Dig en Krak,
og fortell Mig saa, Min maskerte Hævner:
Hvad tænkte Du paa, naar Du gikk ud
som Ulv i en Gaas der næsten rævner?
Din Gaasekraaslyd ligner ei Ulvetud,
men en Digter i Gaasepelsfrak!

– Eh … nu har Jeg vandret i Taake og Regn,
fra Rediktoratet og helt til Din Egn
i en Gaas … Hun afbrøt Mig: – Kjære,
«Ulv» i Gaasøine er Du da, det!
Og hvad maa Jeg saaledes være?
Den Rødhætte Du skal mæske Dig med –
Din «Gaas» i Hermetegn!

. . .

Ⓒ 2006 Dik Taktér

maskeraden fortsetter - nuria tamarit

Maskeraden fortsetter. Illustrasjon: Nuria Tamarit

 

Gul kamfer

E S S A Y

(Klagesang, aldersbestemt klasse 50+ m/ forbehold)

kamfen mol

Det omfattende, mildt sagt forkastelige fysiske og mentale forfall vi i mer nøytrale vendinger kaller å eldes – og strengt talt mener jeg at denne anklagen også må gjelde for hele det i overkant morbide konseptet kalt tid – er en ren og skjær, sjofel svindel. En forferdelig dårlig spøk er det, og slett ikke hva man burde kunne forvente av tilværelsen anno 2017. Fornem konjakk eldes. Utsøkt treskurd eldes. Eldes er bra. Men folk? Folk eldes da for pokker ikke, folk blir bare sjuke og dauer til slutt av for mye tid, det er det folk gjør. Det kan drøye ut, heter å bli gammel, men er ikke det samme som å eldes, som høres fint ut. Gammel høres bare ut som fornavnet til gammel og skjemt.

Nøyaktig hvor skjemt eller sjuke folk kan bli før de er ferdig med å være gamle og dauer, er for øvrig blant de ting jeg har tenkt å si litt om her. Når de allerede misvisende nøytrale vendinger så skal forsøke å gi tid og menneskelig forfall et slags ytterligere falskt anstrøk av en viss anstendighet der det egentlig bare finnes elendighet, føyer man pinadø gjerne til floskelen «med verdighet» også. Eldes med verdighet, forstår du. Hipp hurra.

Jeg skriver i det følgende så langt jeg orker om dette begredelige temaet – mens jeg fremdeles er i stand til å skrive, og før jeg sikkert tvinges av kroppen til å ta tidlig kvelden på grunn av Kolsheimers sykdom og skriveprolaps, og hva det nå ellers er kroppen får når man bare blir gammel og skjemt nok, og hodet derfor også plutselig gjenoppdager både selvbedragets edle kunst og forlengst avsvergede sukker- og terpenoidvarer.

For ikke før har man kommet såpass langt på livets landevei at man endelig er på et punkt hvor det faktisk føles litt mer naturlig, i hvert fall innen rekkevidde, å greie å dempe de aller mest animerte uttrykkene for ungdom og dumhet som lenge pleide å være karakteristisk for herværende oppdikters personlighet og adferd, så blir man temmelig uforberedt kastet inn i nok en vanskelig omstillingsprosess for å komme à jour med det forvirrende faktum at man plutselig igjen har en kropp, med alt dette kan medføre. Støtt og stadig viser det seg at denne kroppen absolutt skal ha et ord med i laget, gjerne det siste ordet forsåvidt, og aller helst i de mest upraktiske sammenhenger – og like støtt og stadig er jo tydeligvis dette alltid bare for å minne sin beboer på effektive måter om at den ikke er femti lenger, den heller. Og vel så det. Pokker ta. Les videre

Vise for gærne trapper

Theilertrappene går fra Rådhusgata og opp til skolen, er av betong med klassiske, smidde gelender og har etthundreogtrettitre trinn både opp og ned.

Trappene er altså veldig lange og bratte ennå, men da jeg var liten var det hele tusen trinn der; jeg husker nemlig godt at vi kalte det tusentrappene den gangen. Pluss at trappene har en rekke svinger og avsatser for å følge det bratte og kronglete terrenget, der de temmelig diskrét snor seg som en populær snarvei opp mellom sentrum og Løkka; en høydeforskjell man ellers må gå en temmelig lang runde for å gjøre unna.

Og i 1974 skrev Egil Monn-Iversen ny melodi til en tekst fra 1960 av Alf Prøysen. Sammenhengen mellom denne melodien og Theilertrappene har vært relativt lite omtalt frem til nå, men vi får tro at dette vil komme til å endre seg kraftig etter denne lokalt tilpassede versjonen. Jeg har alltid likt de trappene:

 

VISE FOR GÆRNE TRAPPER

I Theilerkleiva der er det trapper
mange trapper
lange trapper

Hele kleiva er bare trapper
fine grå
å trede på

Et trinn er knust
men det skal få stå

Et har en sprekk
der graset vokser nå

Men alle andre er på vegen hemmat
og leve lykkelig med småstein på

 . . .

Ⓒ 2011 Dik Taktér

Skrivesperrenytt (1)

Nygammelt fra Journal of Applied Behavior Analysis

Alle som skriver, eller kanskje nettopp ikke skriver, er kjent med og frykter tilstanden skrivesperre.

Jeg har selv en venn og kollega som er såpass interessert i problemet at han i årevis har hatt som uttalt mål en dag å fullføre det definitive fagverket om skrivesperre – intet mindre enn syv bind. Det har så langt blitt med drømmen, da min venn synes å slite ørlite grann med en slags dørstokkmil når det gjelder å komme i gang med første kapittel.

Uansett; Dennis Upper ved Veterans Administration Hospital, Brockton, Massachusetts publiserte allerede høsten 1947, i tidsskriftet Journal of Applied Behavior Analysis, en uhyre interessant studie kalt THE UNSUCCESSFUL SELF-TREATMENT OF A CASE OF «WRITER’S BLOCK». Les videre